Den gamle verden

Utbytte fra mammutsalget er så vidt oppe av posene, før kona tar til å sortere og kommentere.

– «Familien Bin Laden – En arabisk slektskrønike i amerikanernes tidsalder»?! Hvor morbid er du egentlig? Du må jo snart ha lest alt av bøker om 11. september.

– Nå handler vel denne mest om tiden før 11. september, om hvordan Osamas far bygget…

Kona avbryter ham tvert.

– Osamas far… så du er liksom på fornavn med ham nå. Skjerp deg. Også 3 atlas?! Ærlig talt. Hvor mange er du oppi nå? Minst tretti. Du burde vel heller starte med å kaste noen av de gamle.

– Niks.

– Hvorfor ikke? Over halvparten stemmer jo ikke lengre med terrenget. Det vedder jeg på.

– Mye vedder du?

Hun bryr seg ikke med å svare, veiver bare spørsmålet vekk med en den ene hånden, mens den andre grafser seg gjennom bøkene på jakt etter flere ting å kritisere. Når hun igjen tar til å snakke på inn og utpust, hører han ikke på henne lengre, men sitter fordypet i et av de nye atlasene.

Atlaset er fint nok det, men kan likevel ikke måle seg med atlasene som ikke lengre stemmer med terrenget. Det er nemlig dem han skatter mest. Han blir liksom aldri mett av å bla i dem, han simpelthen elsker å sitte og se på den gamle verden. De minner om hans gamle liv, om hvordan livet hans var, om hvordan han en gang trodde livet hans skulle bli, om hvordan hans og konas liv skulle bli sammen. Eller den tiden han mer og mer går og tenker på om dagen, tiden da Russland ennå var Sovjet, tiden da hun ennå bare var et kanskje, eller bedre, tiden lenge før henne.

Pang! Han vender kjapt tilbake til nåtiden, idet kona nærmest smeller Bin Laden boka i bordet foran ham.

– En ting sier jeg bare, denne skal ikke ligge framme når vi har folk over. En eneste diskusjon til om den skjeggapa i dette huset, og jeg skal egenhendig røyke den feigingen fram fra under den steinen han sitter, og få slutt på alt dette våset.

– Skjeggapa? Hvem er det?

Spørsmålet kommer fra familiens 8-årige sønn som sitter ved bordet og spiser kjeks. Faren svarer med å raspeklemme gutten med stikkende todagersstubber. Sønnen ler like mye som han hyler. Etterpå blir han sittende å se litt på den kjeksspisende gutten før han lener seg fram og hvisker ham noe i øret. Ordene får gutten til å stråle og til å nikke så hardt at hodet hans fort kunne falt av, hadde han ikke plutselig fått det travelt med å dele gleden med storesøsteren.

– Tenk det, for atte; jeg slipper å sove sammen med deg. Jeg og pappa skal være hjemme, nemlig.

Datteren blir om mulig lykkeligere enn sønnen over nyheten. Det gjør derimot ikke hans kone.

Dermed er det duket for deres sedvane fredagskrangel. En krangel hvor hun snakker om at familier bør tilbringe helgene sammen, mens han legger ut om hvor lei han er av de totalt meningsløse turene til hennes foreldre. Lei av middager hvor man alltid snakker om maten mens man spiser den, framfor å ha normale samtaler rundt bordet. Lei av stilletiende avtaler om alt av tema man ikke kan bringe på banen, fordi all diskusjon i hennes familie kalles krangel. Lei av å være et sted hvor uenig er ufred. Et sted hvor han, fordi han sjelden er enig med noen, og ikke heller har enighet som mål under en diskusjon, er å regne for ufredelig anlagt. Og som alltid slenger kona inn at hun nok burde hørt på svigermoren da hun lenge før bryllupet, med sorg i hjerte, innrømmet for sin svigerdatter at sønnen hennes dessverre er altfor, altfor lik sin far: unødvendig kranglete.

Det eneste uvanlige med denne fredagskrangelen, er at den avsluttes med at de faktisk enes om å splitte lag. For først gang i familiens historie, deles helgen i rene gutte- og jentelag. Når jentene lukker døren bak seg og lyden av bilen forsvinner nedover veien, hvisker sønnen i ren fryd:

– Hør pappa, nå reiser de…

– Hvorpå faren hvisker tilbake: Kom, sønn, så reiser vi også…

(Fortsettelse følger…)