Bare så vidt i gang med å finne ut av systemet her inne, og har derfor ikke før nå skjønt at her faktisk er en del besøkende, selv om kun en person har kommentert. Mangel på kommentarer har sikkert flere grunner, men en kan selvsagt være min bloggs svært personlig karakter. Kanskje er den såpass personlig, at det kjennes beklemt å skulle kommentere på mitt privatliv?
Om det er tilfelle for deg som leser dette, og har lest deler av bloggen, vil jeg opplyse om at alt jeg skriver her inne både er filtrert, forstørret og forminsket, alt ettersom. Dels for å anonymisere meg og øvrig familie, men også for om mulig gjøre bloggen til et mer leseverdig lesestoff. Hvorvidt jeg lykkes med det siste, aner jeg lite om, og kunne nok derfor satt pris på om noen ønsker å kommentere rundt dette. Enten inne i ”Kaldt gjesterom”, under de enkelte blogginnleggene, ja, eller her.
Tross overnevnte skrivegrep, vil jeg avslutningsvis si at jeg i min blogg, likevel forholder jeg meg til sannheten, i hvert fall min egen personlige sannhet omkring ekteskapelige situasjon. Og nettopp fordi ens egen ensomme oppfatning, ofte kan mangle litt gangsyn, vil jeg drist meg til å ønske velkommen synspunkter utenfra også på min private arena. Må innrømme at jeg kjenner meg litt på tynn is her, men en ting er sikkert, samlivsterapeuten vår har så vist ikke vært mye til hjelp, hittil. At det dels kan skyldes at jeg ikke går dit med mål om å redde ekteskapet, heller motsatt, for å finne veien ut derfra, og ikke har vært ærlig på dette, skjønner jeg selvsagt, men likevel…
For er det kanskje ikke slik, at vi mennesker noen ganger går både langt og lenge baklengs, før vi tør stoppe opp? For ikke å snakke om, før vi tør sette kursen framover igjen, mot det livet vi egentlig ønsker.
Vel, eller i det minste, det livet vi tror vi ønsker.
Med andre ord: disseker meg gjerne.
nedoverbakke 
Nå liker jeg noen ganger å lese private ting, og andre ganger ikke. Det er nivåforskjeller i presentasjonene rundtomkring.
Du roper høyt i tekstene dine, men skriver godt.
Jeg vet ikke, noen ganger hjelper det å sette seg i helikopteret, se på situasjonene ovenfra – distansere seg fra issues som er for nær. Det blir, mener jeg, enklere å kommentere da.
Hmm. Ja, skjønner hva du mener, synes liksom jeg kjennes litt hes ut. :) Men hadde vel behov for å rope litt høyt sånn på børjan.
Ok, da sier vi det sånn: neste bloggpost skal være et forsøk på å skrive fra helikopter, ja eller fra en litt høy stige da, om det er det eneste jeg finner.
Det bør ikke være beklemmende å kommentere personlige blogger. En kommentar kan bekrefte samsvarende meninger eller spørre etter mer informasjon.
Jeg kommenterer hovedsaklig når jeg har noe annet å bidra med (hadde jeg egentlig det nå?). At jeg ikke kommenterer betyr ikke at jeg ikke leser.
Så fint da, Petter, at du leser. Vært inne hos deg også, men lik flere som har lest samme bloggpost, skremte den nesten litt vannet av meg. Hvilken?Vel, utfra tema du der tok opp, tenker jeg du vet «akkurat» hvilken bloggpost jeg sikter til. ;)
Hvis du leser, så legg gjerne igjen et spor.
Det kjennes ok.
Hvis du tenker på den med markedsføring og lovens grenser så behøver vel ikke den skremme folk vekk heller? Man kan vel si mye om sånt også?
Man kan være enig (kanskje minst lærerikt for forfatteren -men mange ser ut til å sette mest pris på den typen respons), spinne videre, være uenig, spørre om noe litt relevant (som man kanskje har gjort selv), si hei, starte på en avsporing, …
Akkurat sånn kan man igrunn kommentere det meste.
Du skriver (etter min subjektive mening) både godt og utradisjonelt om et vanskelig tema. Derfor leser jeg.
Å kommentere personlige blogger medfører for min egen del noen begrensninger i hva jeg kan ha lyst til å bidra med. Egne erfaringer om et spesifikt personlig tema er kanskje noe jeg ikke vil dele med resten av verden sammen med navn og URL. Den begrensningen betyr ikke at jeg ikke kan/vil kommentere.
Jeg legger inn en kommentar til, bare for å forvirre litt til.
Er jeg meg?
:-)
Ha en fin uke.
Arthur: Ja, det er du nok. Men du har ikke hverken samme IP-adresse eller MD5 av e-postadresse som meg. Samme MD5 ville ført til samme gravatar og IP-adressen finner nedoverbakke greit frem til i kontrollpanelet sitt.
Eller… På den annen side: kanskje Artur egentlig brøt seg inn på PC-en min og la inn en kommentar her fra den? Da er vel ikke jeg meg?
Nei og nei, må visst snarest legge inn ny bloggpost, for om mulig å få ende på en diskusjon som ingen andre enn oss to/tre, skjønner hva handler om. ;)
Petter: Nei, tenkte ikke på den om markedsføring og lovens grenser, men bloggpost om å hacke seg inn på andres maskin… selvsagt :)
«… utradisjonelt om et vanskelig tema», takk for det, men nå spørs da, om jeg klarer følge opp.
Type respons: ok selvsagt om noen liker ting/er enig etc. , men har personlig stor sans for tilbakemelding ala «spinne videre, være uenig, spørre om noe litt relevant (som man kanskje har gjort selv), si hei, starte på en avsporing.»
Arthur: Om jeg ble forvirret? Ikke mer en ønskelig. :)
synes tema ditt er veldig godt og det gjør det intr og forsette og lese, din ærlighet rundt tema ang din terapaut der du sier at han ikke har klart og hjelpe deg og det skyldes delevis eller kansje bare deg og din innsats, lett og sette andre delevis eller helt ansvarlg for dine egene oppfatninger av sitvasjonen.
Men vet i bunn og grunn at det er inni meg det er flammer som ikke andre har noe med og gjør. andre kan hjelpe meg, kansje jeg ikke ser eller kansje jeg ser men klarer ikke gjøre noe med det, det er det som ofte er , Det og snakke er lett, som en ide, lett og få en ide men det og skulle klare og utføre iden eller det man sier man skal, foreksempel og slutt og røyke, det er kroppen som er avhengi av det så jeg klarer ikke, Fuck that, vis man gjør hjemmeleksen sin først så handler det i bunn og grunn i frykt og redsel. det er jo meget uinligent og røyke, men alikevel sier vi til oss selv at det går så bra.
Mennesker bruker kroppen til en søppelkasse for alt mulig dritt.
Hva man spiser er hva man er eller blir
og ikke mins men mest av alt, det og holde den fantastiske kroppen i form og bruke naturen.
det er vel når man har variasjon i sin hverdag, og man er god mot sin egen kropp at man har overskudd til og gjøre gode ting mot seg selv og når man kan ta vare på seg selv kan man klare og ta vare på andre, og virkelig se andre for hvem dem er og hva dem egentlig betyr for deg i fortid,nåtid, fremtid og kansje mest av alt hva du betyr for dem, din familien, kjærsten din eller hunden ect.
feil kone,hva mener du med det ?
ble litt ivrig, artig dette her.
god onsdag, hilser fra Bergen.
vh:
Francisco
Nej, jag tycker inte alls att det är beklämmande att kommentera på personliga bloggar. Faktum är att det är de bloggarna jag föredrar, både att läsa och diskutera kring. Jag skriver en sådan själv.
När jag läser dina texter är det ett faktum att trots att du skriver bra (för tack, det gör du) så kan jag inte låta bli att hela tiden komma tillbaka till en enda fråga: varför envisas du med att leva kvar i en situation som ger dig syra? Det är du själv som väljer att inte vara ärlig, inför frun, inför barnen och inför terapeuten. Att hoppas att frun ska lämna dig i stället för att ta klivet och våga säga som det är, är i mina ögon rätt fegt. Och det är det jag tycker är beklämmande. Så som sagt – underhållande, välskrivna texter, men herregud, mannen. Ta tag i ditt liv i stället för att vänta på att hon ska göra det åt dig.
Hei
Rune Francisco:
Ja, jeg vet, det er langt fra tanke til praksis. Feil kone? Vel, prøvde å forklare det litt i bloggposten om min sønn. Du vet, utferdstrangen … den gir seg jo aldri. Misunner deg, misunner at du via ditt kunstuttrykk, kanskje så lett som bare det, kan favne tilstander og tanker i bilder, bedre enn jeg, med tekst.
Suziluz:
Joda, vet også at det for min del mest handler om, slik du Suziliz oppfordrer, å ta min livsskjebne i egen hånd, i dag, i går, omså i fjor, men der finnes som alltid, selvsagt private grunner til at jeg ikke har gjort det … ennå. Derom kommer jeg etterhvert til å skrive. Jeg mener, hvorfor jeg ikke synes der er så lett å dra. Veldig glad derimot, ble jeg, over din tydelige kommentar, håper du forblir her inne. Skal forresten inn å lese på din blogg i morgen. Gleder meg! :)
Jag stannar kvar här ja, och du är så välkommen in till mig. Vi hörs, helt enkelt. :)
Ved en tilfeldig – om det finnes slike – kom jeg over bloggen din i morges.
Ikke bare er den en fryd å lese rent språkmessig, men innholdet appellerer også. Det er langt mellom slike blogger.
Og kanskje ble jeg litt ekstra glad fordi mye er gjenkjennelig og fordi jeg vet det finnes mange former for kjærlighet – og mange grunner til å bli.
Hei ettertanker
Takk for fine ord om form. At du videre finner det temamessig gjenkjennelig, burde kanskje ikke glede, men gjør det på et vis likevel. Ikke ondsinnet selvsagt, mest fordi det alltid er fint å vite at man ikke er alene. Ja, finnes ofte mange grunner til å bli, hvorav en av dem ofte viser seg å være felles barn. Noe som i mitt tilfelle begynner å bli eneste grunn for å fortsette ekteskapet. Men må nesten legge til at akkurat det argumentet plager meg en del da jeg ikke synes det er særlig rettferdig å gi dem ansvaret for min egen (u)lykke. Hva jeg mener med dette? Vel, har nok av venner som i sin tid fikk argumentet: «vi hold sammen for din/deres skyld», servert av sine foreldre da disse skilte seg så fort vennene var gamle nok til å flytte hjemmefra. Ok, man kan selvsagt som foreldre la være med å fortelle dette til barna, men saken er den at jeg tror barna skjønner slikt underveis uansett, av seg selv. Og hva er nå egentlig dette for syn på ekteskap/kjærlighet å bringe videre til egne barn? Vil faktisk trekke det så langt som å si at argumentet om å skjerme barna for smerten, egentlig handler om å skjerme seg selv for smerte. At man ikke selv vil kjenne på smerten man vil komme til å føle om man påfører barna smerte. Hvilket igjen betyr at dette argumentet i noen tilfelle seiler under falskt flagg, da det slett ikke handler om barnas (u)lykke, men ens egen.
Vi sees – fortsatt god lørdagskveld
Hvis det skal være en trøst: Jeg har også svært mange lesere, men meeeget få som kommenterer… Kan være fordi jeg ikke skriver bra, eller det kan være fordi ingen føler trang til å kommentere. Ikke vet jeg, men trøster meg med at jeg kan i hvertfall kommentere fritt på andres blogger ;)
Jeg syns du skriver veldig bra, og tror du bare har godt av å få ut tanker og meninger på blogg. Jeg vet i alle fall med meg selv at det er god terapi å skrive ned ting :) Keep ut the good work! :)
Hei TigerTone
Helt greit at folk leser uten å kommentere, synes jeg. Gjør det ofte selv. Og det gjelder både om jeg leser ting som er veldig bra eller motsatt. Vet noen blir såret/irriterende etc., om de ser at et stort antall lesere har vært innom uten å «si» noe. Vet ikke, men kanskje er stille besøkende lett for meg å takle siden min hovedagenda er å se meg selv tydeligere, framfor at tekstene skal høste applaus. Ja, ikke misforstå, slett ikke upåvirket hva gjelder folks syn på hvordan jeg behandler mitt «tema». Hadde jeg det vært, ville jeg jo neppe brukt tid på å unngå dagboksformen her inne. Takk for at du stakk innom og velkommen igjen. Skal nok ta en tur innom deg. Fortsatt god lørdag.
Jeg synes bloggen din er veldig interessant og godt skrevet. Ikke lignende noe annet jeg har lest.