Eias «Hjernevask» hadde nært fått ham til å glemme egne studier. Selv om det var minst femte gangen han så programmet på nett, mislikte han sterkt å skulle avslutte midt i herligheten. Han gjorde det likevel og inntok sin sedvane plass borte ved vinduet. Klokken var 16:50, og selv om timen ikke startet før 17:00, stod allerede mannen utenfor inngangen og røkte.
De kom aldri sammen, mannen og kvinnen, og mannen kom alltid før kvinnen. At han likte ventestunden alene var tydelig, for mens han ventet var han alltid løs og ledig i den lange kroppen. Og selv om han hadde stått der flerfoldige ganger, kikket han seg alltid nysgjerrig rundt, som var han der for første gang. Han smilte dessuten ofte sånn helt for seg selv, og en gang hadde han faktisk ledd høyt også. Det hadde naget ham lenge, det og ikke vite hva mannen lo av. Ja, det naget han faktisk litt ennå.
Men i dag lo ikke mannen, ikke smilte han noe særlig heller, men som alltid stod han der, løs og ledig og røkte. Og som alltid endret dette seg straks kvinnen dukket opp. Det var som om kroppen hans med et tilhørte en helt annen, at hele mannen ble en annen. Ikke bare ble han stivere, men det virket nesten som han ble både lavere og bredere idet han gikk kvinnen i møte. Og som alltid slapp mannen sigaretten i brosteinene rett foran kvinnen og sneipet den med foten. Og som alltid hatet kvinnen dette. Men likevel gjorde han nettopp dette hver eneste gang, og hver eneste gang stoppet det kvinnen idet hun ville gi ham en klem. Snedig.
Kvinnens kropp var fremdeles irritert da han like etter holdt døren oppe for henne. Hun nølte ikke lenge foran døren, det hele var alltid over på et nanosekund, men det var lenge nok til at han leste at hun hatet å ta imot mannens gest. Han forstod henne, det var nemlig ingen gest lengre, bare en vane blottet for innhold. Mannen kunne like godt gått inn døren først, hodet hans var likevel forlengst et helt annet sted, det var kun kroppen hans som stod og holdt opp døren. En kropp som ikke engang var hans.
Selv hadde han aldri vært bak døren, men som alltid når den gikk igjen bak dem, lekte han med tanken om å snike seg inn og plasserer mikrofoner inne på terapeutens kontor. At han likevel aldri kom til å gjøre det, visste han med sikkerhet, det ville vært juks. Dessuten, det kropper ikke klarer fortelle alene, kan heller ingen ord forklare. Oj! Han fortet seg til skrivebordet etter en penn, måtte straks skrive ned visdomsordet som brått var blitt ham tildel. Noen bør finne denne når jeg dør, tenkte han om notatboken sin, mens han ivrig noterte.
– Dette er latterlig! Hadde du sagt ifra om det møtet, kunne vi jo bare utsatt timen!?
Han gjenkjente straks kvinnens stemme. Men hvordan var det mulig, det var jo minst 20 minutter igjen av timen? Han løp bort til vinduet hvor han fant at mannen allerede stod utenfor mens kvinnen ennå stod i døråpningen. Selv om Kvinne oste av sinne, trakk mannen bare på skuldrene av ordene hennes, hvorpå han fyrte opp en sigarett og ba henne gi ham skyss da bilen hans fremdeles stod utenfor kontoret.
– Se på meg!
Mannen så på kvinnen, som selv om hun ikke stod med hendene demontrativt i siden, sånn rent fysisk, så absolutt likevel gjorde det mentalt.
– Ja?
Tross kvinnens positur, virket mannen mer uinteressert enn usikker.
– Ser du virkelig ingenting?
– Ser hva da?
– Jeg har klippet lugg!
– Åh… ja, nå ser jeg det. Vel, liker du det?
Kvinnen er borte ved bilen lenge før døren hun forlot rekker å lukke seg. Mannen foretrekker ikke en mine når hun kjører av sted uten ham, blir bare stående å røyke ferdig sigaretten. Kroppen hans er tilbake, han er igjen løs og ledig, og virker faktisk litt høyere nå enn han gjorde før timen startet. Ikke mye, men litt.
Lyden idet notatboka faller i golvet er ikke høy, men det er nok. Før han rekker å rygge vekk fra vinduet, retter mannen blikket opp og ser rett på ham. Han ser at mannen han klare, svale, blågråe øyne. At de er ertende, nysgjerrige, oppvakte, at de ser tvers…
– Hei.
– Hei.
Lenge etter at mannen har gått, står han fremdeles i vinduet og stirrer. Stirrer på sigaretten som er sneipet mot brosteinene. Ser på at den fremdeles ryker svakt. Han er svimmel, svimmel over at han ikke klarer huske hvem av dem som sa hei først.
– Hjernevasket…
Ordet slipper så vidt over leppene, og er så lavt at ikke engang han selv hører det. Han er redd, redd fordi han vet at han nå har rippet, at han for lengst, og det uten selv å vite det, må ha valgt side. For selv ikke han så det, selv ikke han som alltid ser alt, så det, før kvinnen selv sa det…
… at hun hadde klippet lugg …
nedoverbakke 
BTW: dette er et slags motsvar til Arthur Park’s forslag om å se meg og mitt litt mer ovenfra: http://bit.ly/9axzNq
heh!
Jeg liker veldig godt at mannen blir kortere og bredere. Skriv i presens, er mitt forslag, og jeg ville valgt å sløyfe stor bokstav i «Mannen» og «Kvinnen» – jeg skjønner hvordan du tenker, men det blir mindre lettlest.
Jeg liker også at mannen sneiper sigaretten rett foran bena hennes, selv om han vet.
Forresten, når jeg leser en gang til, så ser jeg at du bytter på fortid og nåtid.
Det pleier jeg også å gjøre, og så må jeg rette etterpå. Har en kjapp publiseringsimpuls. (manglende impulskontroll)
Tips: Si «så fin du er på håret».
Hver eneste dag :-)
Takk for tilbakemelding, men hver eneste dag? Hø! Nei, det grepet tilhører forrige generasjon, dagens kvinner avslører kjapt den teknikken, og da kommer oppfølgingsspørsmålet: HVORFOR synes du det? Og da, da er du kjørt. ;)
Ok, skiftet store boktavene med små, og liker det, men tror kanskje den endringen åpner for at jeg i større grad kan/bør bruke mer hans og hennes, men det vet jeg ikke helt ennå. Skal sjekke.
Du skriver «bytter» mellom fortid og nåtid, men min hensikt var og bevisst skifte mellom dem. At du opplever det som feil tilsier sikkert at jeg bør ta meg en runde til også der. Hva gjelder bruk av ren presens føles det litt feil for meg i denne teksten. Hvorvidt det kommer av mitt personlig forhold til situasjonen, manglene skriveteknikk eller smak, har jeg ikke helt oversikt over. Får vel ta teksten et vers også der og vurdere ditt forslag.
Så noe ganske annet: sjekk hotmailen din.