Hva jeg lenge ikke fikk. Som hun ikke ville gi. Vil jeg ikke lengre ha. Ikke i går, ikke i morgen, ikke i dag, på dagen, 10 år. Stålåret.
Svigermors skål. Når året er stål, er bruden gull. Feiring 10 dager til ende! Krystall kolliderer. Kyss bruden! Kald hud treffer byttingen.
10 års ringen rakk henne til knoken, tross giftering med som mål. Tom finger er ulykke, ta på den gamle! Sist jeg så den, starter jeg. Tier.
– Slapp av. Ingen stjeler vel for faen en brukt giftering!
Slaget kommer ikke overraskende. Han bare orker ikke parere. Rekker endog å tenke at hun vil ha godt av det, godt av å angre. Dessuten, hvor vondt kan det egentlig gjøre?
Vondere enn han trodde. Ikke ser hun ut til å angre heller. De stirrer på hverandre. Nei, hun stirrer, han bare ser. Og det er nettopp hva hun stirrer på. Likegyldigheten hans. Finner den så stygg at hun smiler. Så, slik er det altså det ser ut, rekker han å tenke før hun snakker, når folk smiler infernalsk.
– Tror du jeg er helt idiot eller?!
– Som sagt, jeg henter den straks de åpner.
– Nei, det gjør jeg selv! Skal nemlig bytte denne satans ringen! Fant du virkelig ikke noe styggere?
Hun dryler esken med 10 års ringen mot han. Idet den smeller i veggen bak ham, stikker svigermoren hodet ut av soverommet. Et kort blikk på sin datters fordreide ansikt, og døren trekkes stille igjen.
– Tror du virkelig ikke jeg skjønner hva du egentlig sa?
Han svarer ikke. Bøyer seg for å plukke opp ringen som har falt ut av esken. Hun kommer ham i forkjøpet, sparker den vekk, inn i stuen. Hermer stemmen hans. Spytter ordene mot ham.
– «Slapp av! Ingen stjeler vel for faen en brukt kjerring!» Well, I’ve got news for you honey; samme gjelder brukte mannfolk med ekskjerring og snørrunger på slep!
Han vet han absolutt ikke bør. Vet at tiden er inne for slokking. På den annen side, brannmann var aldri stillingen han hadde søkt på. Men hadde han sett barna der de stod, like bortenfor. I entreen, kun ikledd nattklær. Sett at søsteren for første gang på lenge, holdt lillegutt beskyttende i hånden. Hørt storesøster trøste lillebror. Hviske at ringen han hadde valgt var den fineste ringen i hele verden. At moren var en skikkelig dumming som ikke likte den. Vel, da ville han ikke gjort det. Men han så dem ikke, og ikke hørte ham dem heller.
– Frankly, my dear, I don’t give a fucking damn.
Han strekker seg mot slag som hagler. Teller dem. Nyter dem. Kjenner ingen smerte. Ikke før to engler kommer løpende. I gråt.
nedoverbakke 
Jeg måtte lese dette to ganger – nei, tre ganger – for å «være der» på dette rommet og til å forstå frustrasjonen og smerte.
Og når jeg «var» der, gjorde det vondt.
Veldig godt skrevet. Really touchy.
*hulk* Så nakent.
Du er god med ord.
Jeg nyter hvert ord her inne hos deg – selv om de skjærer meg i hjertet…
Jeg kjenner at jeg har mye jeg ville ha sagt, men alt jeg klarer å tenke på er de to små englene dine..
Jeg liker det resolutte i ordvalget ditt.
Dæven!
Hei til dere alle.
Takk for alt av kommentarer. Setter svært stor pris på dem. Vært stille her inne en stund, hvilket er fordi jeg har vurdert hvorvidt jeg skulle stoppe hele bloggen, men har nå innsett at dette prosjektet, tross at jeg finner det tungt å grave såpass dypt i eget liv, faktisk gir energi. Positiv energi. Skjønner om noen finner dette litt rart, spesielt ettersom siste bloggposten er rimelig dyster lesning. Godt mulig jeg tar feil. Kanskje er mitt forsøk på å skape leseverdige tekster for andre enn meg selv, en blindvei/lang omvei. Men om det er så, er ikke jeg selv i stand til å se dette, i hvert fall ikke ennå. Så jeg blir. Håper dette gjelder dere også.
Du er bekymret for barna, Frøken Milla. Vel, det skjønner jeg. Til det kan jeg si at denne bloggen er ikke en ren blueprint, selv om den beveger seg ganske så nært. Dessuten håper jeg det er rett hva mange sier, at barn er mer robuste enn vi voksne ofte tror.
Ikke ren blueprint – men close – så nær opp til sannheten som man tør – uten fullstendig selvutlevering – eller fullstendig sant, med disclaimer om at her tar jeg mine dikteriske friheter.
Det er lesverdig.
Hva er det som gjør at man blir? Feighet kanskje, sa Vanilla – Man vet hva man har?, undret Arthur. Man vet at det finnes noe annet andre steder – et alternativ, kanskje lykke, repliserte Vanilla. Kanskje… Taper man ansikt ved å gå?, spør Arthur. Man taper mere på å bli, svarer hun.
Arthur
Hmm… om du og Vanilla/Sylvia skulle falle på å ha flere slike samtaler, så for all del: del gjerne med meg. Jeg er lutter øre. Så absolutt.
Ikke stoppe bloggen, du.
Det er så mye dritt i denne verden at det ikke er behov for mer elendighet. Bloging -og lererer- kan hjelpe deg? Så åpne armene til den.
Jeg sa at jeg kunne forholde seg til dette. Jeg skulle ønske jeg begynte å blogge mye, mye tidligere enn jeg gjorde.
hang in there!
Joda, ABFS, blir her jeg, inntil jeg eventuelt oppdager at dette tynger framfor å hjelpe. Eller enda bedre, jeg forsvinner fordi livet plutselig griper tak i meg igjen og slik gjør dette overflødig. Man vet aldri. :)
det gjør godt å lese bloggen din, om en vondgodt. du beskriver så levende, og jeg får nesten fnatt av at dette er en virkelighet for deg og dine. takk for at du deler. det gjør at jeg ser på min mann og min voksende mage, og tenker… jeg skal virkelig prøve å ikke havne i så kjipe situasjoner…selv om livet ofte tar oss alle andre steder enn dit vi vil.
Kjære wondersnow
«… det gjør at jeg ser på min mann og min voksende mage, og tenker … jeg skal virkelig prøve …» Takk, hvilken glede var det ikke å lese dette. Tanken er vakker. Hold på den. Lenge.
Skal gjøre mitt beste <3
Har sjelden blitt stoppet opp av en blogg som jeg nå ble av din. Leste først den siste «10 år på stålseng» og ble sittende med tårer i øynene, trodde det var et fengende novelle utdrag, men etter å ha lest mer på bloggen din fant jeg jo ut at det var det ikke. Du skriver veldig godt og fengslende, takk for at du deler av deg selv.
Vet ikke hva som traff meg mest, men sitter med en følelese av at du er på feil adr og da skifter mann adr. Hvorfor streve når kjærlighet og respekt har flyttet ut?
Good luck.
Hei Karen Marie
Tusen takk for kommentar. Men vet du, det slår meg nå at det er mest kvinner, og ikke menn, som i tydeligst ordelag gir rådet: sett sluttstrek! Om det tenker jeg at dere muligens er realistene, og at vi menn ofte kan ha en slags morbid romantisk forestilling, om at vi er kapteiner, viss plikt er å være den siste som forlater skuta. Ja, gjerne gå til bunns med den i tillegg. Hvilket selvsagt er tåpelig – for er man noe til kaptein må vel i det minste ha plass i livbåten for alle (hele familien, inkl. seg selv), dessuten, skjønne at det i framtiden sikkert finnes en annen skute man kan føre. Eller er det muligens her det hele ligger begravet? At man(n) tror at har man først senket en skute, så finnes der ingen som vil hyre kapteinen til å styre en ny. Hm …
Hei Suicide is painless
Jaha, så det er ditt råd, hopp, liksom. I havet da, kanskje? ;) Mer enn antar (men mulig jeg tar feil), at din videokommentar ikke var ment spesielt hyggelig. Det er derimot hva den ble for meg da jeg alltid har elsket den tv-serien. Gjensynet med sangen ble i tillegg et gjensyn med min egen far. Husker veldig godt første gang den ble sendt i Norge. Var vel rundt 14-15 år og elsket Alan Alda som Hawkeye Pierce, han minnet meg om min far. Og ettersom han reiste mye da jeg var ung, innbilte jeg meg at Alda var min far når jeg benket meg foran tv’n. Dessuten, da den gikk i reprise på 90-tallet møtte jeg min kone, som også elsket Alda’s karakter, og syntes jeg minnet om ham. Du vet, selv om dette ikke er å lese fra noe i bloggen, var jo faktisk mitt møte med henne en fin tid. Ergo: takk for rådet – som jeg absolutt fulgte, for hoppet gjorde jeg, men kun tilbake i tid. Hvilket gjorde godt.
Hei nedoverbakke.
Tror du har helt rett, tror vi damer er litt mer realistiske i et brudd, og personlig føler jeg at menn ofte må ha en ny båt å gå over til om de tørr å ta det første skrittet ut. Men du må huske på at du ikke er kaptein alene, og skal ikke styre skuta alene, hverken til stjernehimmelen eller til avgrunnen. En kaptein som har gått og som tørr å være alene og reparere skuta si vil aldri ha problem med å finne en ny skute og dele reisen med en ny medkaptein.
Det er rart hvor skummlet ting kan bli i vårt hode, for det er ukjent, alle nye ting er det, men en dag er de ikke det lenger, spørmålet er hvor lenge skuta skal lekke før kapteinen innser hvor stort hullet er?
Og tøffe selvstendige kapteiner skremmer ikke de feminene kapteiene, bare så du vet det:)
In reply to Karen Marie.
Nedoverbakke framstår inte som tuff eller självständig. Han är sen solklar underdog i äktenskapet och det är inte enkelt lära gamla hundar nya tricks. Så du bör leta någon annanstans efter en självständig kapten.
Inte heller tror jag på att det liksom var terapeuten som bad honom sitta och dricka billigt rödvin och leka författare med sitt
rykte och sin självkänsla som insats.
Att skylla på någon annan är klassisk underdog-beteende, den mannen vill helt enkelt inte ta på sig det fullständiga ansvaret för sina handlingar. Och det förstår jag till en viss grad, det är inte manligt att sitta och skriva poetiska betraktningar om hur impotent man blivit på en jäfla blogg.
Så, ja, lägg skulden på terapeuten.
Kanske det också är att närma sig sanningen:
Manligheten är döende. Samlivsterapeuter, socionomer och andra tutar i oss att det inte längre går att vara karl för sin hatt.
Nej, idag kan vi bara vara män när kvinnan tillåter det.
Är kanske inte så märkligt att Nedoverbakke blivit sådan, när far inte visat honom hur en man ska föra sig i sitt hem?
Man ser det överallt idag. Män som saknar förebilder, män som inte kan fatta de enklaste beslut, män som tiger och lider i äktenskapet, män som dricker och skjuter sig när de blir lämnade.
«Män och kvinnor är två parallella linjer och det ligger i parallella linjers natur att aldrig mötas.»
-August Strindberg
Adios.
Suicide is painless
Svaret ditt er stort på flere vis. Det favner stort i tema, det er skrevet med store ord, du har rett i både stort og smått, du har valgt Strindberg sitat med stor omhu (et av de beste jeg har hørt fra den kanten), og ikke minst er kommentaren din i sin helhet storartet formulert.
Det finnes videre ikke stort jeg her kommer til å motsi deg på, annet enn din påstand(eventuelt spørsmål) om at min far er å skylde for den jeg er. I hvert fall ikke hva mangel på mandighet gjelder. Dernest din ide om at jeg bruker terapeuten som unnskyldning for å være umandig. For hadde dette vært min ide ville jeg neppe hatt problemer med å innrømme det. Faktisk skulle jeg ønske at det var det. Hvorfor? Fordi den har visst seg å være nyttig for meg. At du finner det umandig å formulere seg (poetisk, takk for den;) på en blogg, er dessuten likegyldig da mandighet så visst ikke er hva jeg leter etter hos meg selv. Jeg tror jeg leter etter handlekraft, og det er slik jeg ser det verken en mandig eller kvinnelig egenskap, men en menneskelig egenskap på tvers av kjønn.
Ok, det eneste jeg skulle ønske jeg var mann nok til, var å innrømme for terapeuten at jeg har fulgt hans råd og at det hjelper meg. For hadde jeg det gjort, kunne muligens timene vi tilbringer hos ham fått den dybden av sannhet den nå mangler. Og ikke minst skapt fortgang i det valget som ligger og vaker der framme – skal vi jobbe oss mot brudd eller skal vi jobbe for en bedring av ekteskapet. Uansett utgang vil dette være til fordel for hele familien, for slik det nå står er livet på vent, og det er i lengden ikke særlig liv laga. Verken for meg, min kone eller våre barn.