Et stykke på vei

 – Reiser dere sammen?

Den røde kåpen foran i køen smiler mot mannen i skranken.

 – Ja, et stykke på vei.

Skrankemannen, smiler tilbake, rekker hånden spørrende mot meg. Alt jeg gir ham i retur er et smil. Et øyeblikks irritasjon glir over servicefjeset før han igjen smiler kursaktig.

 – Sånn at jeg kan booke dere sammen.

Jeg rekker ham billetten. Hvorfor ikke? Han synes å ha godt av å leke. Lekes med.

 – Hvor vil dere sitte?

Hun lener seg med ryggen mot skranken. Tar meg i øyesyn.

 – Jeg vil helst sitte bak ham.

Han både angret og ikke angret.
Ikke på at han hadde kommet.
Ikke på å ha latt seg binde.
Men å la seg blinde.

Ikke først.

Først likte han mørket.
Og ikke kunne vite hvor hun var.
Hva av henne som traff ham hvor. Når.
Men det var før varmen hennes forlot senga.
Før han hørte hennes gå over rommet. Mot døren.
Før døra gikk opp og ble lukket.
Før rommet ble liggende i stillhet.
Og desidert før døren gikk opp igjen.
For skrittene hennes var annerledes.
Tyngre liksom …

 – Men … dere skal jo ikke med samme fly?!

 – Snakk for deg selv. Book meg først. Deretter ham. I sete foran.

Skrankemannens fjes ligner ikke noe han har lært på kurs. Jeg vokter blodåren ned langs nakken hennes når hun lenger seg fram mot ham. Ser at den vokser. Fylles. Vet at ansiktet hennes er alvorlig. At han forvirres av glimtet i øyene hennes. At pupillene er så store at øyene mest ser svart ut. At i det øyeblikket han bestemmer seg for at hun har linser så er de tilbake til normalt. Omringet av grønt.

Første gangen hvisket han navnet hennes.
Bare stillheten svarte.
Deretter ropte han det.
Kun stillheten ropte tilbake.
Da han ropte på ny druknet navnet i silke.
Idet silken rykket hodet hans hardt bakover
både kjente og hørte han det.
At hjernen skiftet gir.
At sansene ble oppgradert.
Fra menneske til noe … mer …

Mørket bar med ett lydene raskere.
Gjorde luktene tyngre.
Gav lyd lukt.
Lukt lyd.

Og likevel. Slaget kom totalt uventet.

Like uventet som kroppens reaksjon.
Smertebrølet forble på innsiden.
På utsiden, et vellystent stønn.

Det var kort, men hun såg det.
Hun smilte tilbake.

Stående ved enden av sengen, prøvde hun forstå.
Var det beina på hoftekammen?
Måten de stakk opp på når han låg?
Eller senene ned langs halsen?
Fordi de fortsatte hele veien?

Nedover ryggen.
Ned langs innsiden av overarmen.
Måten de blandet seg med blodårene på underarmen.

At de dukket opp igjen på handbakken.
At de krøp hele veien nedover langs fingrene hans.
At fingrene var lange.
At bena var det.
At han var det.
At han var …

det
den

Hva?
Tapte?
Var han tapt?

Hun vaklet.
Kjempet imot lysten.
Til å løse ham.
Avblåse.
Legge leppene langs neseryggen.
Puste inn … det tapte …

Hun valgte det motsatte.

 – Det er to like maskiner, er det ikke?

 – Jo, men …

 – Vel, book oss!

Skrankemannen kler ikke sin rødmende forvirring. Evner ikke leken. Dessuten farlig nær noe som ligner sint. Den røde kåpen lar seg villig snurre rundt. Jeg aner hånden hennes svakt støttende mot hoften. Pusten hennes varmt mot halsen. Lukten.

– Er 12 F ledig på min maskin?

– Ja.

 – Book meg der, deretter henne rett bak meg. På hennes maskin.

Han kjenner det øyeblikkelig.
Rommet fylles idet hun åpner døren.
Lukten av en som ham.
En annen.
En mann.

Tauets grep om ankler og hender konverterer.
Forlater prikkende kåthet, blir tungpustende redsel.
Hennes munn tett ved øret lager ord han ikke hører.
Hennes kropp tett inntil ryggen hans. Omfavnende.
Ment støttende med føles bare utleverende. Svikefull.
Mest sviktet likevel ikke av henne. Men seg selv.

Gråten starter fra et sted han ikke ante han hadde.
Han lar den komme. Lar den vokse i styrke.

Lar seg overmanne …

Og snart hører han ordene hennes.
Snart kjenner han at kroppen hennes bak ham er støttende.
Svikefull, ja, men like fullt – støttende …

Flyplassen yrer men er likevel tom. Vi snakker forbi hverandre over en pils. Kroppene er et helt annet sted. Bortenfor språk.

 – Når er du i byen neste gang?

 – Har kanskje et møte før jul.

 – Ok, men hva med å møtes uten et møte?

 – Et ikke- møte? Ja, når?

 – Hei! Skal du hjem?

Mannen omfavner og blir omfavnet. De deler mer enn dialekt. Lukten er ikke til å ta feil av.

Barkrakken er som toppen av et høyhus. Å møte mannens blikk er som å bli blåst over ende. Hva som før var prat forbi hverandre, tar form av fugler langt, langt borte. De flyter på vinden. Ikke jeg.

 – Jeg går i forveien. Hvilket sete har du? Prøver booke oss sammen.

Jeg snapper billetten hennes idet hun vil gi ham den. 

 – Hun sitter på 30 A.

Lukten trekker på skuldrene. Forsvinner i retning gaten. 

 – Vi booker om. Reiser i morgen. Kom!

Hun vakler. Ser fra meg til lukten bak seg. Uten å snu seg.

 – Vær så snill.

Angrer straks ordene. Den lille bevegelsen i kroppen hennes like før det falt var et ja. Ordet snur alt. I hvert fall henne.

 – Snill?

 – Nei, mente det ikke sånn.

 – Hva mente du da?

 – Slutt. Du vet.

 – Nei, jeg vet ingenting. Ikke du heller.

Stillhet

– Hva med ikke-møte?

 – Jeg vet ikke.

 – Ikke i det hele tatt?

 – Jo. Bare ikke når. Ikke ennå.

Uten tegn til farvel snur hun seg for å følge lukten. Griper henne hardt. Snur henne mot meg. Hun smiler.

 – Du er visst ikke særlig snill. Du heller.

 – Har noen lovet deg det?

 – Nei.

 – Bra …

Blir sittende til den røde kåpen forsvinner inn gaten. Ser på glassene foran meg. Framtidiges, helt tomt. Mitt, fullt. Lar det stå. Går mot utenlands.