Nigger hvafornoe?

Vi var ferdige begge to. Begge var vi våte. Dryppende. Jeg stod i dusjen. Lillegutt, midt ute på golvet.

Han gråt ikke over det slik han pleide. Så ikke sint ut heller. Det var han sist. Stod bare som fortapt mens de siste dråpene forlot den lille kroppen.

Har våknet av det og løpt. Som en Hans uten Grete hadde han løpt gjennom skoger og ganger, forbi trestubber og sko og etterlatt dråper som viste veien han kom.

Jeg skrudde på dusjen igjen. 

– Kom.

Vi gjorde som alltid. Prøvde stjele strålen for oss selv. Å være høyeste er ingen garanti. Små hender kiler, knuffer og klyper selv den største i kne.

Etterpå. Inntullet i et håndkle stilnet latteren hans.

– Jeg døde. Det var derfor.
– Døde?

– Drømte at Andreas falt tvers igjennom og rett ned på meg. Jeg døde uten å våkne. Så da våknet jeg.

– Falt fra hvor?
– Fra oppe vel.
– Oppe?

– Fra overkøya. Du må nok komme og se på den. Mamma sier den kan falle ned hvert øyeblikk. Tenk deg det? Mens jeg sover.

– Nei, senger er bygd for å holde.
– Ikke denne. Denne er farlig – en skikkelig nigger-rig.
– En skikkelig hvafornoe?
– En nigger-rig.
– Lillegutt, jeg tror ikke det er noe som heter det.
– Jo, det er det det.
– Hvem sier det?
– Bjørnar.
– Jasså du, så det sier han.

Jeg lo, men kun inni meg. For dette er ille. Er det ikke? Litt?

– Kan du komme å ordne den?

– Ganske sikker på at Bjørnar har skrudd den godt sammen. Du vet, han vil jo ikke at Andreas skal falle og slå seg. Ikke at du skal slå deg heller.

Så den øyeblikkelig, hemmeligheten som vokste fram i ansiktet hans. Gikk ikke mange sekundene før han trakk pusten dypt. Lot det stå til.

– Vi har hoppet i den. Masse! Vi hopper i den hver kveld. Og Bjørnar har sagt at vi ikke får lov, så nå kan vi ikke si at vi har gjort det. Vi kan ikke si at den er ødelagt.

– Hvor hardt har dere hoppet?
– Så hardt som man bare kan.

Han ålet seg av fanget. Hoppet hardt i badegolvet. Jeg nikket, lot han se at det var hardt. At det var alvor. At jeg tok ham på alvor.

– Andreas og jeg har prøvd å reparere med øksa.
– Hva? Hogger dere i den?
– Nei. Du vet, slår feil vei. Som en hammer. Da går den sammen igjen.
– Helt til neste gang?

Han nikket.

– Kan du ikke bare komme hjem og orden den?

Syntes jeg så det. At jeg ringte på mitt eget hus med verktøykassen i hånden. The handy man. F for forfører. Han som fikser alt mannen i huset ikke skjøter. Nei, den rollen er allerede spilt i det huset. Av Bjørnar. Samt forspilt. Av meg.

Ringte heller. Han trodde straks det gjaldt prosjektmøtet tidligere i uka. At jeg skulle unnskylde for plutselig å ha snudd møtet fullstendig på hodet. At jeg som ved et trylleslag, hadde gått tilbake på alt av gitte ja, og erstattet dem med nei, kanskje og vi får se. Se var nøkkelordet. Var idet jeg så nøkleknippet hans, snuoperasjon skjedde. Var nemlig ikke hans, men mitt. Som i min fars mitt.

Møtet gikk på skinner fram til jeg så den. Renault FT-17. Klenodium på sort skinn. Dinglende på Bjørnars nøkler. Fars knippe. Min fars. 1:20 AM Apr 7th 

Hadde ikke behøvd se malingsflekken min egen tommel hadde forært det da jeg var femten. Oddsen for at han hadde et makent fantes ikke. Spesiallaget av Renault-konsernet og gitt i gave til utvalgte under den kalde krigen. Ikke at jeg noen gang har forstått hvordan Renaults krigslogo, stridsvognen FT-17, skulle symbolisere fred. Men det hadde i følge min far vært poenget.

Hva jeg derimot vet, er at jeg burde sagt det rett ut. Rett etter møtet. Utenfor over en røyk. Vi kunne veivet det vekk med røyken. Ledd av det.
Men ingen landskap var meg fjernere da enn latter. Fars knippe hos min kones nåværende, slo dypere enn å få vite hvor handy han hadde vært for henne gjennom to hele år. Farsarv er mangt og knippet av den uerstattelige sorten. Ikke bare i seg selv, også bærer av minner fra meg og far i hans Renault, og ment en dag kneppet om nøklene på min framtidige. En bil som i likhet med sitt menneskelige motstykke, har latt vente på seg. Men ting og folk skal ta tid.

Dessuten, visste akkurat hvor han hadde funnet det. Minneskuffen. Roteskuff i følge min kone. Var innholdet blitt det nå? Skrotet rot? Var knippet alt som var igjen? Tanken var uutholdelig. Klarte ikke spørre i frykt for svaret. At jeg hadde glemt den da jeg pakket meg ut av huset, slo meg som uforståelig.

Har en skuff i hodet. Den hvor flybilletten ligger. Den fra siste pappatur. Den med adgangsmerker klistret inn i. Er den borte? Redda Joppe! 7:30 PM Apr 7th 

– Ja, vil gjerne skvære opp for meg.

Stemmen i den andre enden hovnet fornøyelig. Så jeg la til.

– Med deg alene. Er noe annet vi også bør snakke om. Bare oss to.

Det hjalp. Da han ankom Lorry var all hovenhet borte. Han var akkurat så nervøs som han fortjente. Moret meg såpass at jeg vurderte å ta opp det han minst ønsket. Overlappingen. Pissing på annen manns domene. I annen manns seng. Men hadde allerede tatt en pils så miskunnet kom over meg. Moret meg heller over lettelsen som falt som et ras nedover fjeset hans når han skjønte at nigger-rig, sengehopping og redsel for evig sengevæting om ikke sengene ble sikret, var tema.

Visst skulle han fikse. Boltre hele sulamitten til veggen. Hver millimeter. Greit nok er Lorry brunt, men å rope nigger-rig etterfulgt av høy latter, legges merke til. Han går ikke der fast, men jeg gjør. Før mest hver fredag. Arbeidspils. Nå, mest sjeldent. Kjente jeg savnet det.

Først da vi skulle gå serverte jeg mitt andre ærend.

– En ting til bare. Dette er litt vanskelig.

Bjørnar ville til å synke tung ned i båsen igjen. Men jeg ville ikke sitte. Så jeg holdt ham igjen. Han misforstod grepet.

– Ok. La meg få si en ting først. Jeg beundrer deg. Jeg virkelig beundrer deg. Hadde noen stått i med kona mi i to år, ville jeg neppe…

– Nei, ikke det. Jeg må få den der.

Jeg pekte på nøkleknippet.

– Den var min fars.
– Nei, helvete heller.
– Jo, jeg må nok det.
– Jeg mener, hun burde for helvete sagt ifra.
– Ja, det burde hun. Du får ta henne et vers.
– Ja, men …

Pausen før han fortsatte var ikke lang.

– Hun er ganske hissig av seg?

Men den var lang nok. I tillegg kom den lille latteren på slutten. Jøss. Slår hun ham? Allerede. Nei, uansett ikke min sak. Ikke mitt slag. Ikke min slagmark.

– Nja, er da ikke spesielt hissig. Ikke mer enn andre.
– Nei. Ikke mer enn andre men…

Jeg avbrøt ham med en liten latter.

– Men ikke mer enn man fortjener?
– Ja, nettopp. Ikke mer enn man fortjener. Nei. Ja. Er vel bare å komme seg tilbake på jobb?

Trillende kvinnelatter møtte oss idet vi gikk ut døren. Bjørnar festet blikket på den leende kvinnen. Det var to av dem. De satt på et av utebordene nærmest trappen. Bjørnar stønnet så bare jeg hørte.

– Hvorfor satte vi oss ikke ute?

Jeg var overrasket. Er han der? Ja, så det på blikket hans. Hørte det på stemmen hans. Allerede? Hm. Alt er allerede.

– Hei jenter, har dere fyr?

Nei, ingen av oss. Ler den ene. Heldigvis ikke, innskyter den andre. Men det duger kanskje med lighter?

Studiner. Unge pene studiner. Unge pene studiner som drakk av studielånet en torsdag formiddag. Hun med lighteren utmerket seg. Kjenner typen. Hun spiser forleserne og de lar seg villig spise. Men kun intellektuelt. Behøver ikke ligge seg til karakterer. Hun får dem likevel. Som fortjent.

Fysikken foregår utenfor auditoriet og er forbeholdt de som kan vise seg med henne offentlig. Vise henne fram, samt vise fram sitt eget sinn. Som kan spandere av tykk lommebok og egne høytsvevende tanker. De er ofte dobbelt så gamle som henne, rundt min alder, men likevel tvillingsjeler de seg politisk og filosofisk ned i den ene rødvinsflasken etter den andre, før sjelene deres går til sengs sammen. Sjeleknull.

For mannen er dette et møte med egen stordomstid. Et gjensyn med sin kone slik hun var. Slik hun var da hun lyttet til alt han hadde å si. Lyttet til alt han var fylt av, selv om han bare var fylt av seg selv. Elsket hans syn på hva faen det måtte være. Da hun hadde tiltro til at han skulle endre verden. Den store og ikke minst hennes.

– Vil dere ikke sitte litt?

Det var min, ikke Bjørnars som spurte.

– Sorry. Har allerede en tvillingsjel.

Det to andre skjønte ingenting av svaret, men hun gjorde. Selvsagt. Øynene lynte over avisningen. Så hva hun tenkte. Vent du bare, jeg treffer deg nok igjen. Det håper jeg ikke, svarte sjelen min. Og jeg mente det av mer enn en grunn.

Jeg snudde meg diskré vekk. Lot Bjørnar få gjort sitt. Navn eller nummer, jeg gav jamt faen. Burde brydd meg, men det gjorde det ikke.

Skrittene hans var fjasete lette da vi gikk derfra. Stemmen, lys av forventning.

– Hvilke planer har du i morgen?
– Barna.
– Selvfølgelig.
– Påsken neste.
– Ja, påsken neste.

Tror jeg hilste på alle som kikket på meg på t-banen på vei opp til skole. Noe hadde lettet i meg. Jeg brydde meg ikke om å analysere hva det var. Jeg bryr meg ikke engang nå.

Jeg løftet Vesla høyt i været da jeg så henne. Lillegutt enda høyere.

– Hvorfor er du så glad?

Vesla virket nesten mistenksom i stemmen. Lignet litt på sin mor. Det var lenge siden sist jeg hadde sett det.

– Ikke noe spesielt. Eller jo, jeg er glad fordi jeg er så glad i dere. Glad for at dere finnes. Så enkelt.

– Helt plutselig?
– Ja, helt plutselig.

Vesla vridde seg unna kysset mitt.

– Æsj, du lukter øl.
– Skal vi gå på kino? Spise ute, kanskje?

Nei, jeg har masse lekser.
Kom igjen!
Jeg også.

De så skuffelsen. Lillegutt plastret sin far.

– Til helga kanskje.
– Bare kanskje? Nei, det holder ikke.

Men der tok jeg feil. Lillegutt hadde allerede avtalt å sove hos en kompis. Vesla hos farmor fordi de hadde hemmelig ærende.

– Når ble det bestemt?
– Kom igjen, har allerede snakket med farmor.
– Og jeg har snakket med mamman til Lars. Du må ringe henne.
– Enn meg da?
– Du kan jobbe så mye du bare vil. Da blir du glad.

De var helt i sin rett. De er helt i sin rett. De er ikke her og det er min egen skyld. Dette er for dem meg oppsummert:

«Du kan jobbe så mye du bare vil. Da blir du glad.»

Men det var i går. I dag er det fredag. Natt. Nesten lørdag. Jeg er dypt nede i vinflasken, men der er bare en sjel. Min.

Lorry …?
Ja.