– Ja, hvorfor er du egentlig det?
– Hva da?
– Redd.
– Jeg sa ikke at jeg var redd, sa bare at hun spurte hvorfor.
– Så spørsmålet var tatt helt ut av løse luften?
Jeg svarer ikke. Ser bare ut i den. Luften hans. Visst faen er jeg redd. Livredd. Har en hel masse å være redd for.
– Spør meg om noe.
– Hva da?
– Samme det. Spør om jeg vil ha te. Spør to ganger.
– Eh … vil du ha en kopp te?
Svarer ikke, lar bare blikket vandrer rundt i ansiktet hans på måfå. Ser på ham, men ser han likevel ikke. Avbryter straks han vil gjenta spørsmålet.
– Hysj …! Jeg arbeider.
Jeg gjør en svak håndbevegelse. Signalisere stillhet. Han gir meg den. Beholder den ganske så lenge før jeg avbryter.
– Sånn kan hun gjøre. Helt plutselig. Selv når vi ligger side ved side i sengen, og klokken vet at det kun er en halv time til hun må dra.
– Hva jobber hun med?
– Urelevant. Poenget er at hun forsvinner samtidig som hun tar rommet. Jeg mener, jeg er jo også der, vi er jo der sammen. Og likevel er jeg liksom ikke det. Eller, hun er ikke. Ganske snålt, eller hva?
– Synes det hørtes litt fint ut, jeg.
– Jo men … vel, fungerer sånt noe i et parhold? Har spurt, og hun sier slikt kan vare i dager. I uker.
– Spør du retorisk nå?
– Ja, men svar gjerne.
– Vel. Rom for stillhet er ofte limet i mange forhold.
– Jojo, vet alt om det, men dette er et helt annet slags lim. Skjønner ikke hva jeg driver med. Aner ikke om hun liker unger engang, og tenk om ungene ikke liker henne?
– Var kanskje ikke var så fjernt likevel, spørsmålet hennes?
Han har rett og det irriterer. Sees ikke utenpå, meg jeg ser det, han smiler. Det også irriterer selv om han fortjener det. Første gang han har pirket hull i meg. Han kaster ikke vekk tiden, leter straks etter fler. Skifter både gir, tid og sted.
– Hvordan havnet dere egentlig på sengen?
– Vi tok heisen.
Jeg hører tenåringen i meg. Speiler den i blikket hans. Det ligner en fars blikk på sin sønn.
Vet han ikke tror meg, men var upåvirket av å se dem danse. Da jeg gikk, gikk jeg ikke fra dem, men ens ærend mot heisen, mot 5. etasje, mot rommet og pc’n, for å sjekke hvor vi skulle møtes. Og jeg sa det dessuten høyt i heisen.
– Jeg er ikke redd overhodet.
Hvorfor ante jeg ikke, men visste at jeg ikke var det lengre. Redd. Bare klar.
Men ingenting av dette forteller jeg ham. Hva han får vite er hvordan vokalisten i kveldens egentlige bryllupsband, følte for å markere seg.
– Kult nok. Likt og hørt deg før sigarettene tok deg. Ungdommelig rasp funker alltid.
Terapeuten ler, lener seg fram, spent på mitt motsvar. Kjenner meg såpass nå, vet jeg ikke lar slikt passere upåaktet. Og han har rett. Vanligvis.
Men alt jeg gjorde var å le. Hodet fungerte ikke fort nok den kvelden. Ville, men jeg maktet ikke omforme ordene som lå halvtenkt i munnhulen. Fikk ikke taket på hva det var, bare at det var noe om hva smør gjør med smørsangere. Ordene var ment formet til å lyde harsk, men ble aldri mer enn dvask. Så jeg tiet.
– Dessuten var de ikke på dansegolvet da vi avsluttet. Ja, ikke at jeg kikket etter. Alt jeg tenkte på var henne.
– Din kone?
– Men i alle dager, kan det være så vanskelig?
– Unnskyld, men «henne» og «henne» er ganske likt. Hva med å gi henne et navn?
– Nei.
– Nei?
– Ok. Framtidige.
– Ok.
– Ok. Idet heisen lukket kom hun løpende med armene full av drikkevarer.
– Vent!
Jeg vurderte. Trykket. De åpnet seg med et sukk.
– Takk.
– Vel, er jo ikke døv heller. Hvilken etasje?
– Hvor skal du?
– Femte.
– Ok.
– Ok, hva?
Hun speilet seg smilende i blanke veggflater.
– Dere burde seriøst begynne å spille igjen.
– Selvsagt. Ta vel imot; The Oldies Club!
– Ikke koketter. Se på Eidsvåg bare. Rene babe magneten.
Heisen stoppet. Hun fulgte med idet jeg gikk ut.
– Glem det.
– Glem det selv. Bor i samme etasje.
Fulgte leende med nedover gangen. Stoppet foran døren sammen med meg. Trippet utålmodig da jeg fiklet med nøkkelkortet. Jeg stoppet.
– Du… ikke.
– Ikke, hva da? Må på toalettet.
– Men det var selvsagt løgn?
Terapeuten sier det mer til seg selv enn han spør. Ser det på det lille nikket. Det oser Been there. Done that.
– Nei. Eller, godt mulig. Tisse kan de jo uansett, alltid. Men si meg, hva er egentlig greia med å sitte for åpen dør?
– Ja, ikke sant? Hva er det?
– Du vet ikke?
– Nei.
– Det burde du absolutt finne ut av.
Han nikker. Noterer. Første gang jeg ser han gjør det. Vurderer å spørre om det gjelder meg eller åpen dør, men lar det passere.
– Framtidige derimot, løy.
– Henne tar vi senere. La oss gjøre ferdig din kone. Ok?
Håp om pikante detaljer har skrellet vekk hans sedvane nikke og tie teknikk. Jeg ler høyt.
– Og hva heter denne metoden? Follow the boner?
Forlegenheten hans morer meg. Gjør meg avslappet. Mest kanskje fordi det gir meg en pause. Liker ikke terrenget jeg er på vei inn i. Ikke overhodet. Lar ham derfor samle seg litt. Oss.
– Du, den der teen. Tar den gjerne nå.
Mens han romsterer med vann, kopp og egne tanker, vandrer mine tilbake til hotellrommet, til plagsomt høylytt tissing og framtidiges løgn. Ventet nemlig ingen video på pc’n om vårt neste møtested.
– «Du er ord, jeg er handling», my ass…!
– Hva sa du?
– Snakket ikke til deg.
– Snakk høyere. Jeg hører ikke.
– Hvorfor må du alltid sitte med åpen dør?!
– Hva?
– Glem det.
Starter sms til framtidige: Typisk deg dette: «Jeg har sendt. Ja, jeg skal sende.» Men likevel, ingenting.
– Starter kanskje i ny jobb i januar.
– Ja vel. Hvor da?
– Hos Bjørnar.
Forts. sms: Eller betyr kanskje ingenting at vi IKKE skal møtes igjen, overhodet?
– Bjørnar? Bjørnar som i bordkavaler?
– Ja.
– Som hva?
Forts. sms: Om ja, hva med å si ting rett ut framfor å …
– Som hva? Er du frekk eller?
– Eh … gratulerer!
Plan «rask avskjed», å stå klar utenfor badedøren med det medbrakte drikkearsenalet, mislyktes. Alt hun gjorde var å snappe til seg en pils idet hun passerte på vei videre inn i rommet.
– Hva tror du? En eller to uker i gangen? Mange sier to er best for barna, men jeg er ikke helt sikker.
– Hva?
Hva’et mitt druknet da hun heiv seg ned på sengen.
– Yes! Dette kaller jeg seng. Her vil jeg også sove!
– Unnskyld, hva snakker du om?
– Bestilte seint, fått dårlig rom. Elendig seng.
– Uaktuelt.
– Kom igjen, jeg har en smal enkelseng.
– Du, slutt. Når da 1 eller 2 uker?
– Når? Fra januar.
– Og hvor lenge da?
– Ikke vet jeg, til de flytter for seg selv.
– Til de flytter for seg selv?
– Jeg tror en uke. Hva tror du?
– Eh… blir dette virkelig nødvendig?
– Nødvendig? Det er 100 % stilling. Bjørnar har utvidet så det blir garantert mye overtid om…
– 100 %? Hva skjedde med 50 %?
– Du, i tilfelle du ikke har fått det med deg: Jeg er skilt.
Sa hun, og snappet fingrene i en vemmende pengebevegelse.
– Separert.
– Liten forskjell. Kom igjen, Mr. Vil-ikke-være-helgepappa. Du skulle jo bli glad.
– Ok. Framtidige løy, men om hva?
Tekoppen er skåldende varm. Jeg lar meg skålde.
– Glem henne nå. Da hun kom ut av badet slengte hun seg på sengen. Sa hun ville sove der, noe jeg selvsagt motsatte meg. Alt jeg ønsket var henne ut derfra, slik at jeg kunne ringe framtidige, samt tenke over om hva faen som passet best for barna.
– Best for barna?
– Ja, hva mener du? Hva er best? 1 eller 2 uker hos mor og far i slengen?
– Oj, er vi der? Fantastisk, når kom dere dit?
– Mens du lagde te.
– Hva?
– Ja, hun bare sa det helt plutselig, midt i tissingen. Fått jobb hos denne Bjørnar. 100%, så nå har hun ikke tid til barna lengre.
– Spørre terapeuten? Som om han vet bedre enn oss. Skal noen spørres, blir det barna.
– Barna? Kanskje. Men du, vi tar ikke dette nå. Må ta en telefon.
– Bare å ringe.
Sa hun, og la seg bedre tilrette på sengen.
– Ser helst at du går.
– Slapp av, ikke tenkt å lage noe sjalusidrama. Skal ikke si et ord.
– Jeg tror ikke hun er særlig sjalu av seg.
– Ikke? Pass deg, det kan bety at hun selv svinger rundt.
– Sa eksperten, liksom. Kom igjen, rør på deg. Vi sees senere. Nede.
Hun lette leende og kjapt gjennom vesken. For kjapt.
– No can do. Finner ikke nøkkelkortet.
– Uproblematisk. Resepsjonen fikser et nytt.
Ingen reaksjon, annet enn å skru på tv’n.
Nuvel. Stilte meg i åpen balkongdør. Lot kald vinterluft og sigarettrøyk sive inn på henne. Feil respons, hun trakk dressjakken min over seg.
– Du, frøken. Ikke bli for komfortabel bare.
Hun veivet ord og røyk vekk uten å se på meg. Skiftet kanaler.
Selv kjente jeg ikke mye til kulden der jeg stod. Ikke den, men en annen. Min egen.
Pappahelgene hittil, hadde allerede ført til utsatte deadlines, og i et tilfelle, tap av kontrakt. Hjemmekontoret knirket høylytt hver gang det ble tatt i bruk. Ordet hang ikke på greip men var og ble to ord, hjemme og kontoret. Hvor arbeidet best lot seg utføre, var udiskutabelt, og forsøk på å trosse faktumet, gjorde meg alltid irritabel og fraværende overfor barna. En dårlig far, rett og slett. Ille for barna selvsagt, men sannelig ikke hyggelig å være en heller.
Altså. Helger og en uke i ny og ne, så sin sak. En uke hos henne og en uke hos meg, fast, derimot direkte umulig. Så hva er da to uker fast, inkludert helger, for alltid? Hva er direkte umulig x 2?
En jobbmessig katastrofe.
Jeg puster bedre gående langs havbunnen, enn i eget hus. Ropte far til mor natten før jeg fylte ni. Jeg ryddet straks rommet tomt for rot. Han hadde kommet hjem dagen før, ens ærend til bursdag, men straks innom døra lokket arbeidet mer enn både meg og mor.
Kverner den kaffe samtidig? Spurte far om kjeften til mor, som malte om alt han hadde gått glipp av mens han var borte, og hva han kom til å miste om han dro. Det var høststorm og sidelengs innhavsregn, da han ba henne ha seg ut av huset og hoppe i havet ved Obrestad fyr. Der kunne hun sitte på steinen til evig tid, og kverne salt i såret på seg selv og alt av tangdauinger som orket lytte.
Den natten gjorde jeg byttehandel med alt som ville lytte. Gav avkall på ønsket om far hjemme på dagen, mot at mor kom inn igjen. Levende. Ikke ante jeg hun sov trygt i et rom med kakkelovn. Og aldri hadde vel jeg hørt om kverna på havets bunn, tross ansiktet smakte av rein salt. Jeg var ni og like sint som skrinet var rødt. Hemmeligheten sank sakte i brakkvannet. I en korket flaske ligger en lapp: Jeg hater far.
Han hadde ikke ønsket stjernekikkert til jul, men jeg ønsket ham det. Lillegutt. Jeg lot blikket lete etter Jupiter. Fant. Det må jeg huske å fortelle ham. At du ikke er en stjerne. Bare ser sånn ut.
– Men så svar da!
Men ikke meg hun snakket til. Ikke meg hun var irritert på da hun kastet mobilen fra seg på sengen med en barnslig bevegelse. Hun kledde den. Bevegelsen. Hun så ikke meg smile når ansiktet lysnet i en ny tanke som fikk henne til å strekke seg etter mobilen igjen. Heller ikke at jeg så skjørtet gli opp. At leppene gled lett fra hverandre selv om jeg holdt sigaretten i hånden.
Hofteholdere. Det har hun aldri brukt. Aldri villet, selv om jeg har det. Villet. Ville ikke, men fant at de uvant lange neglene hennes, gjorde bevegelsene da hun lette fram et nytt nummer, feminine. At det kledde henne. Det også.
– Hei, vennen. Du sov ikke, gjorde du vel?
Varmen i stemmen hennes, slo meg merkelig nok i maven.
– Ja, pappa også.
Hun vinket meg mot sengen. Jeg ristet på hodet. Ropte med en ukjent stemme fra hvor jeg stod.
– Hei småfolk, gå og legg dere!
– Nei, la være med å krangle nå, sett på høytaleren.
De gjorde så, barna. Hun med.
Vesla og Lillegutt fylte rommet. Gjorde lyset dusere, fargene varmere, jaget kulden fra døren langt ut i mørket. Helt til Jupiter. Vesla ville høre om brudekjole og brudepiker. Lillegutt, om pappas konsert. Er han blitt berømt nå?
– Ja, jeg nesten like stor som Prince.
Jeg lo. Hun borte i sengen lo. Vesla med. Vi visste hva som kom.
– Jammen pappa, du er jo MYE større. Til og med søster er større.
Lillegutt mistet plutselig all bakkekontakt.
– Nei! Ikke trampolina!
Han hvinte henrykt mens jeg løp med ham på strake armer ned fra terrassen.
– Så si det da; si at Prince er størst i hele verden.
– Nei, du er større en Prince!
Bak oss kom Vesla løpende. Hun gjorde som hun alltid. Alle kjenner sin drill.
– Det heter høyere. Slutt å si at jeg er større. Jeg finnes ikke tjukk.
Inne smilte muligens mor av alt levnet mens hun gikk i gang med middagen jeg hadde ringt hjem og ønsket dagen i forveien. Hun hakket hvitløk, chili og løk som hun slengte i en panne med noen litt for tykkskårne tomatbåter. Mens hun glemte å presse over sitronsaft, heiv jeg Lillegutt over sikkerhetsnettet og inn på det spente lerretet. Den ikke tjukke Vesla, som for lengst var høyere enn Prince, passet på å løpe akkurat så nært at jeg fikk tak i henne, slik at også hun fikk sveve i luften å rope nei, helt til hun landet med rumpa først og spratt leende inn i nettveggen.
– Gjett hvor nabokatten gjorde morgentoalettet?
Den lakoniske gåten fra terrassen, trakk oss straks av trampolinen og inn i kjøkkenet. Mens barna hang over mobilen hvor store lille Prince framførte Purple Rain i allsang med et 70 000 stort Roskilde-publikum, småkjeftet jeg over manglende lokk på pannen. Liten detalj, ja, men viktig om tomatskallet skulle mørne framfor å tørke.
– ”Can I play my guitar one more time?”
Spørsmålet falt etter 15 min lang gitarsolo og møttes av unisont YES! fra publikum.
Lillegutt lo.
– Jeg hørte at du ropte.
Jeg óg hørte det. Skilte dessuten nok en stemme fra massen. Framtidiges.
Vi hadde delt Prince. Hotellseng og hverandre. Selv om vi hadde tatt farvel for mindre enn en halvtime siden, gjorde tanken på at hun befant nede i byen meg rastløs. Jeg overtok grytene. Søkte drukne oss i pannens fresing der jeg spedde inn kraft fra hummer og tørr champagne og la i hjerteskjell. Forgjeves
– Må dessverre nedom kontoret i kveld.
– Enn ungene da? Jeg skal møte Pia om en time.
– Åh, det er sant. Men, hva om jeg stikker nå. Kan du utsette noen timer?
Utrolig nok svarte hun ja. Nei, stopp. Det blir usant. Som vanlig, svarte hun ja. Sånn i det daglige lot hun arbeidsjaget passere. Tok det heller opp i store sinte bolker senere. Alltid eksistert en slags stilltiende arbeidsavtale. Jeg hanket inn årlige millioner, hun skjøtet hjem og barn. Gevinsten? En mer enn rommelig økonomi hun gladelig benyttet seg av. Så ja, selv om jeg akkurat hadde brukt en drøy uke av ferien til fornøyelser kombinert med arbeid, som nok kunne ventet til over ferien, sa hun ja.
Det gjorde derimot ikke Framtidige. Hun svarte ingenting. Mobilen var avslått.
– Når kommer dere hjem?
Lillegutt som spurte, men også Vesla var forledet. Den fysiske avstanden i situasjonen betydde lite. Er man sultefôret nok, duger alt. Kjente selv at latter og familieanekdoter hadde landet mykt og kjent i kroppen. Først nå merket jeg hvor tett vi satt sammen i sengen. Først nå kjente jeg lukten av henne. Den var kjent. Den var alt jeg egentlig enset mens vi avsluttet samtalen med å synge godnattsang for barna.
Etter at godnatt hadde falt fra fire munner la hun på. Alt jeg så var lårene hennes. Hun var virkelig mye tynnere blitt. Fikk lyst å be henne reise seg. Se om hun har fått det tilbake, mellomrommet mellom lårene.
– Du?
– Slapp av, jeg vet: ”Ikke bli for komfortabel bare”. Jeg skal gå.
Jeg så opp. Hun hadde allerede snudd seg mot meg. Sett blikket mitt. Hvor det hvilte. I det samme ringte mobilen hennes på ny.
– Hei. Nei, fant ikke nøkkelkortet. Sett opp døren. Er der på få strakser. Like borti gangen.
Idet hun la på snudde hun seg straks i retning speilet. Fikset på en fasade som strengt tatt aldri har trengt mindre fiksing. Men for hvem fikset hun seg? Spørsmålet må ha lyst av hele meg ettersom hun svarte.
– Bjørnar.
– Bjørnar, som i bordkavaler?
– Jepp, som i bord og sengkavaler. Vi deler rom.
Jeg lo med en latter som røpet meg like mye som spørsmålet DU?
– Ja, sikkert. Da ville du ikke spurt om å få sove her.
– Jo, skulle bare sjekke. Du bestod.
Hun trakk ned skjørtet. La så smilende til.
– Nesten.
Idet hun reiste seg fra sengen slo hun meg hardt på låret.
– Sånn. Nå kan du ringe. Du får hilse.
– Hilse?
– Ja, antar vi treffes etter hvert.
– Det haster ikke.
– Unnskyld, hva sier du egentlig? At du vil fortsette ekteskapet?
– Ja, men begge har våre respektive på si. En ny stilletiende avtale. Ikke se så himmelfallen ut. Det fleste gjør jo det. Holder sammen for barnas skyld og skiller seg når de er blitt gamle nok. Hvorfor skal ikke vi også kunne følge den oppskriften?
– Spør du?
– Ja, jeg spør.
– Kanskje fordi oppskriften ikke er særlig god.
– Visst faen er den god. Plan ALT INKLUDERT er til det beste for alle. For barna, for henne, for meg. For oss.
Jeg ser at han brenner inne med noen han ikke synes han kan si.
– Kom igjen bare, si det!
– Til beste for deg og jobben din.
Han har rett, han har helt rett. Men hva så? Ikke bare jeg som tjener på det, Alle tjener vi på det. På flere enn økonomiske vis. Er bare å innse at ekteskapet ikke er stedet for brennende kjærlighet og heftig sex. Det kan man få andre steder. Ekteskapet er et AS hvor alle de ansatte har aksjer. Det årlige utbyttet er trygghet og rammer.
Når man er skilt går det altfor mye tid til å leke familie. Man forsøker å fylle igjen hullene som oppstår, men det går ikke. Det er som å pusse opp verneverdig gammel stol med tre ben. Fin kan den bli, men sitte på den kan man ikke. Den er pynt. Å sette på et nytt ben er imot vernereglene såfremt ikke benet kommer fra en annen verneverdig familiestol. En slik fot er ikke Framtidig. Hun har ikke barn, kjenner neppe familielivets mange kutymer. Hun er i bestefall en puff. En puff jeg kan hvile føttene på mens jeg sitter på stolen. Hun er en puff med lokk. Hva som ligger inni den vet jeg ikke ennå, men jeg tenker finne det ut.
– Si meg, har du foreslått dette for henne?
– Vel, jeg forsøkte.
– Åh, hvordan tok hun det?
Han kan ikke skjule sin store iver. Ser allerede for meg hvordan historien vil gå som ild i tørt gress blant hans kollegaer. Det er nesten så jeg unner ham det.
– Du skulle tatt henne med.
– Vi er ikke helt der.
– Hvorfor misliker du det?
– Jeg misliker det ikke. Ikke alt trenger skje for kjapt.
– Jeg lurte hvorfor du misliker at vi deler rom.
– Det gjør jeg ikke heller. Jeg liker ham, men jeg er jo litt nysgjerrig.
– På hva?
– Vel, du går overraskende fort fram.
– Tja, du vet da godt når vi møttes første gang?
– Gjør jeg?
– Ja, på jobben hos dere. Julefesten for to år siden da alle du har …
– Åh… ja! Men jeg mente mer; når kom dere sammen, liksom.
– Det er vel ikke så nøye.
– Ikke hver så hemmelighetsfull. Når?
– Vil du virkelig vite det?
– Tja, hvorfor ikke?
– Ok.
– Ja?
– Da.
– Da?
– Ja, fra da av. Men det har vært mye til og fra.
Hotellrom er ubarmhjertige. Hjemme kunne jeg latt blikket falle hvor som helst og funnet minner som gav ly. I kjøkkenet kunne øyet valgt pepperkverna i teak. Den vi reddet fra å bli kjøpt av den sure damen på loppemarkedet på Bjølsen, hun som garantert ville sett på den som en ganske alminnelig pepperkvern. Hun som aldri ville lagt merke til at den føltes i hånden akkurat som den så ut. Som aldri ville polert den, og som om hun hadde gjort det, sikkert ville brukt teakolje framfor å gni den inn med matolje med bare hendene.
– Beklager, men du skulle ikke spurt.
– Og du skulle ikke svart.
Tallene ligger i et dokument, men jeg trenger ikke dit. 62 døgn i fjor. 59 året før. 121 hotelldøgn alene. Alenetid for ham og henne. Mest stjålne formiddager, kjappe ettermiddager, farlige halve timer og sprelske minutter, selvsagt. Mest takket være barna. Farmor og mormor har dessuten hjulpet godt til med barnefrie helger. Sjelden barnefritt når jeg var hjemme, jeg var jo der på grunn av dem, men da fantes venninnehelger og weekendkurs. Alt er mulig. Selv hans hode på min pute. Hans føtter på mitt golv. Men vi har aldri gått i samme spor fra sengen til badet og tilbake. Jeg har lengre ben.
– Det var ham i drosjen den natten. Ikke sant?
– Hvilken natt?
– Du vet hvilken. Da du kom hjem og for første gang sa du ville knulle.
– Du, vi stopper her.
– Nei, svar meg. Gav han ingenting den natten, eller fikk du bare ikke nok?
– Slutt.
– Dukket ordet knulle opp fordi det tente deg å ha meg inni deg, mens restene av ham ennå var der?
Dere har sett hunder stirre hverandre inn i kamp. Sett dem danse muskelspent rundt hverandre. Sakte. Seigt. Man vet aldri hvem som gjør det første bykset. Det første trekket. Men når det skjer, skjer det så kjapt at selv den som gjør først trekk, overraskes av styrken i eget angrepet. Det er i dette sekundet av overraskelse, at den andre angriper. Det er den som venter som vinner. Se godt etter neste gang. For slik er den. Og akkurat slik stirret vi på hverandre.
Vi stirret til jeg reiv tak i henne og slengte henne hardt inn i veggen. Stirret fortsatt da jeg slo henne i ansiktet med oversiden av håndflaten og blodet rant fra der hvor ringen jeg ikke lengre bar, rev opp huden i overleppen hennes. Jeg møtte eget stirrende blikk i speilet idet jeg trakk henne opp fra golvet og heiv henne på sengen, rev opp skjørtet og tok tilbake det som en gang var mitt. Vet det ikke sikkert, men tror hun må ha stirret på blodet som pumpet ut av leppen og dynket det hvite sengeteppet rødt.
Akkurat slik stirret vi. Men ingen av oss rørte oss, eller den andre. Ingen tok det første skrittet. Ikke fysisk. Kun med ord.
– Ja, det var tanken som tente meg, og ikke du.
Hadde jeg vært hund, tenkte jeg. Deretter tenkte jeg at jeg var det. Jeg forsøkte å se for meg rasen. Fargen, høyden, pelsen, gemyttet og ikke minst halen. Hvor har jeg den nå? Noen logrer når de er nervøse, andre løfter den høyt opp. Hvilken rase legger den mellom beina når de blir redd. Er jeg redd?
– Kom igjen! Ikke spill overrasket. Alle trenger for faen sex.
– Alle foruten meg, da?
– Og det skal bety?
– At det var du som til slutt aldri ville mer, foruten akkurat den gangen.
– Greit nok, men var ikke bare min skyld at jeg sluttet å ville ha deg.
De tappet meg. Ordene. Angret et øyeblikk på at jeg ikke hadde slått. Men jeg var aldri den av oss som hadde slått. Hvorfor slutte med å begynne.
– Ok. Nå sier vi det sånn: Du går, og så glemmer vi dette.
Hun nikket, men enigheten rakk ikke fram til øynene da hun reiste seg, tok flaskene og gikk mot døren. Bare bildet av oss i vindusruten så at jeg et kort øyeblikk strak fram hånden for å rykke henne tilbake, for å gjøre de ugjorte tankene sanne. Hadde hun snudd seg mot høyre og ikke venstre, ville hun også sett det da hun ombestemt seg og kom tilbake mot meg.
– Nei, denne får du bare ikke. Som om ikke du har hatt deg på si.
– Nei.
– Særlig at ikke du har knullet rundt på alt av reiser disse årene?! Aldri at du har sovet alene hver jævla natt på hotell.
– 121
– 121 hva?
– 121 hotelldøgn de 2 siste årene. Og ja, alle er tilbrakt alene.
– Ikke lyv. Den mannen finnes ikke, som ikke tenker sex hele tiden.
– Jo, faktisk.
– Du er mer idiot enn jeg trodde, for sex burde du hatt. Om ikke annet med meg.
– Deg? Og hvordan skulle så det gått til?
– Et nei betyr ikke alltid nei. Noen ganger tvert imot.
– Jaha, og hvordan vet man når dette ”noen ganger” gjelder?
– Det vet man bare. Om man er mann nok.
– Ok, greit.
– Ok, greit?! Der gjør du det igjen. Skjønner du ikke hvor usexy det der er? Hvor turn off det var at du aldri gav blaffen i hva jeg sa og gjorde ditt?
– Mitt hva?
– Alt det du ønsket vel! Men neida, du spurte: Liker du ditt? Ønsker du datt? Hva om jeg gjorde? Vil du kanskje? Kan du? Kan vi? Snakking er ikke sex. Tigging og puslete nervøse kjærtegn gjør ingen kåt når alt er gått til helvete. Det eneste som hjelper da er å feie over.
– Feie over?
– Meg vel. Vi var gift for pokker. Du hadde krav på sex, men krevde det aldri.
– Krav har man vel ikke, men jeg mener bestemt jeg noen ganger sa…
– SA, er ordet, ja. Du bare SA ting, du gjorde ingenting.
– Jeg forsøkte jo faktisk bare å…
– Glem det! Forsøkte holder ikke. Holdt ikke. Menn forsøker ikke, de gjør!
– Greit. Da sier vi det sånn; Jeg var ikke mann nok. Men nå skal du faktisk gå.
Hånden min på skulderen hennes, idet jeg geleidet henne mot døren hadde aldri vært fastere. Jeg kjente det selv og jeg så det i henne. Og når jeg så det. Så at hun ba: Gjør det! Da slapp jeg. Henne. Oss.
– Spør meg!
– Nei, jeg har ingenting mer å spørre deg om. Gå, er du snill.
– Nei, spør meg!
– Spør deg om hva?
– Spør meg om Bjørnar er mann nok.
– Vet du, det interesserer meg faktisk ikke.
– Spør meg for helvete!! SPØR!!
Ropingen hennes har alltid hatt den virkningen. Fått folk til å tie. Der og da tiet den de som var ute og røkte. Kanskje stod de 5 etasjer nedenfor. Kanskje på en ballkong over oss. På siden. Under. Uansett. De tiet. Hvisking bærer overraskende godt opp og ned langs bygninger. De tiet og ventet. Hun ventet. Og jeg, hva ventet jeg på? Hennes siste slag? Var jeg villig til å ta imot det? Nei. Vel, det finnes ulike slag i livet. Jeg valgte bort det fysiske. Jeg spurte.
– Er han mann nok?
– Ja. Han er mann nok. Mer enn nok.
Hun orket ikke engang snu seg vekk først, orket ikke finte. Og jeg orket ikke forsøke unngå det.
Slaget
Det var svakere enn det pleide. Ikke svakt, kun svakere. Kan ha vært en gest, som i en siste hilsen. Men mest sannsynlig hadde hun seg selv i tanken. Seg selv i mitt ansikt. Jeg skulle jo tross alt møte ham igjen samme kveld. Mannen. Bjørnar.
Da døren klappet igjen rømte selv stillheten. Og det så fort at jeg ble glemt igjen. Alene.
Borte ved skrivebordet ringte mobilen. Melodien fortalte at det var den framtidige puffen. Jeg lot den ringe. Tenkte ikke åpne det lokket i kveld. Om noen gang.
Like etter tikket det inn en sms: Musikken er sendt. Er du med?
Følte ingen tvang til å sjekke ut hvor vi skulle møtes. Gjorde det likevel.
(Kan også sees via musisknedoverbakke:http://bit.ly/iaDK9k)
Lost? Ja.
Found? Neppe …
nedoverbakke 
Nedoverbakke,ei tekst vel verdt å vente på. Skrive med nerve som dreg meg gjennom,kjem inn att å les.
Du,har du anledning til å legge ved link til musikken du har valgt? Kjem meg ikkje inn og eg veit frå tidlegare at det du vel ikkje er tilfeldig valgt til teksta.
Marieklem
Om ei stund skal eg ut i dagen og gjere eit stykke arbeid,passar bra på ein dag som får ein til å kjenne på sakn .
Hei MT
Du har rett. Valg av musikk er ikke tilfeldig. I dette tilfelle er dog musikkvalget ikke mitt, men Framtidiges. Men at jeg velger å ta det med er selvsagt ikke et tilfeldig valg. Håper du fikk gjort ditt stykke arbeid og at saknet du har kjent på ikke bare var negativt, men også godt.
Mvh nedoverbakke
Fann den på you tube :)
Hm, jeg kanskje har gjort en feil da jeg la den inn? Sjekket, men kan ikke se hva jeg kan gjøre annerledes. Håper ikke alle har samme problem, og om de har det, ser at man kan trykke view on youtube.
Jeg blir igrunnen litt uvel av å lese om kone som mener du burde manne deg opp og feie over henne til tross for at hun sier nei, og ikke vil. I oppdragelsen av mine barn synes jeg det er utrolig viktig å lære dem at man skal respektere et nei for et nei. På samme måte er det viktig å lære dem å ikke si nei når de faktisk mener ja. Det handler om å øve seg på å kommunisere klart og greitt til omgivelsene sine hva man ønsker og vil, og ikke legge ansvaret over på andre om man vil bli forstått. Og det er alle andres feil om man blir misforstått. «Jeg sa sånn, og da burde han/hun ha forstått at jeg mente noen helt annet.» Man kan ikke vase gjennom livet som en ulldott om man innerst inne ønsker å bli oppfattet krystallklart. Og det må man faktisk ta ansvar for selv.
At noen mennesker ønsker å leke nei-leken i sexlivet sitt er selvsagt aldeles utmerket og greit. Men da må man nesten sende ut noen røysignaler eller et telegram om at det er dette man ønsker, og så dele ut de nødvendige fullmakter. Så er det bare for partneren å peise på til man blir både gul og blå. Skulle ikke by på så altfor store problemer vil jeg tro. (Jeg er også ufattelig lei av å høre damer pipe om at de ikke er happy med sex-livet sitt, om de ligger der og ikke sier et ord om hva de vil ha. Da kan de igrunnen bare ha det så godt. De færreste menn(esker) er tankelesere)
Det som derimot kan by på problemer er om man peiser på uten å ha innhentet gyldige fullmakter. Da kan man nemlig risikere at opplegget blir meldt på nærmeste politistasjon som voldtekt. I min bok er dette noe av det minst mandige jeg kan komme på i farten. Du kan dessuten være helt sikker på at det ville bli brukt mot deg i mer enn en anledning på et hotellrom.
Hei mykstart
Takk for kommentar. Gjorde godt etter over 100 lesninger og nærmest full tystnad. Feedback er undervurdert.
Jepp. Stor forskjell på samtykkende nei-lek i sexlivet og nei-lek (med uuttalte/individuelle/stadig skiftede/hemmelige regler) i livet generelt, inklusivt sexlivet. Hva gjelder å si ifra hva/hvordan man ønsker ting, har jeg forlengst skjønt praktiseres særs ulikt. Noen ønsker ikke å ønske, men vil letes fram og det funker selvsagt finfint om man er sammen med en som ønsker å lete framfor å fortelles hva å gjøre. Pluss 1001 andre varianter, selvsagt.
Vi er på godt og vondt en generasjon som har «lært» at man bør snakke om sex, hvilket er bra men muligens også mindre bra. Ikke for å ta min kone i forsvar, men jeg mener likevel det snakkes for lite om at all snakkingen faktisk kan ha motsatt virkning, at den kan ta piffen fra sexlivet framfor å tilføre det. At detaljerte ønsker kan føre til at ting blir for teknisk, og dermed frarøve sexlivet all dens mystikk. Men så fort man tenker slik, blir det viktig å holde tungen rett i munnen, for om ikke å havne vi vel helt «tilbake til start». Dvs. tilbake der hvor sexlivet led under for lite, samt dårlig kommunikasjon. Eller som du så ypperlig skriver:
Mvh nedoverbakke
Jeg tror faktisk det er de aller færreste som klarer å snakke ihjel sexlivet sitt. Det er nok ikke der hunden ligger begravet.
Sålenge begge partene i et forhold er fornøyde trenger man ikke si et ord. Det er når man ikke er happy med livet på lakenet man må tørre å åpne opp og sette et par ord på det. Vil man ha en feier, så må man be om en feier. De fleste trenger nok ikke trygle særlig lenge for å få det ønsket oppfylt.
Om partneren er noenlunde oppegående, vil jeg tro man slipper å gjenta prosedyreinstruksjoner ved ethvert seinere høve.
En viss grunnleggende teknikk er man faktisk avhengig av, man kommer ikke til himmels med mystikk alene.
Vel, feier var aldri noen uttalt ønske før den kvelden. Nei, mystikk alene holder neppe, men nå har du (sikkert ufrivillig), fått meg til å fundere over om jeg kanskje mangler den andre himmelske bestanddelen, grunnleggende teknikk. Eller, det blir litt feil, egentlig ikke du. Hun.
Kvinner ønsker å bli tatt, og i større grad nå enn tidligere gir de uttrykk for det – de skal ha (ønsker) den androgyne en periode i syklusen – og de skal ha hulemannen når de er i eggløsning, denne «knullmeg! perioden».
Den komplette mannen finnes ikke. Kvinner må forsake, velge enten eller – og i perioder vil de være misfornøyd med den ene eller andre – avhengig av hvor de er i måneden.
Kvinner tror de vet hva som er idealmannen, og når de finner ham, og får det de tror de trenger eller ønsker – så finner de ut at de har ønsket feil. Det skjer greier etterhvert som de blir eldre, det vet vi også – disse behovene endres.
Hvis menn ikke kan «lese» hva kvinner egentlig ønsker, gjerne noe som går imot hva de faktisk sier, så er det mannens «feil». Enkelte menn er såpass godt oppdratt at et nei alltid vil være et nei, og selv om hulemannen ligger latent, så må man på ett eller annet tidspunkt få avklart om et nei er et ja, eller om et nei og en handling kan føre til en politianmeldelse.
I gamledager, når Evald kom hjem fra sjarkfiske etter uker utpå, brettet han konemor ut på kjøkkenbordet og krevde sin rett. Hun satte sikkert pris på det. Likevel, når hun så han tøffe innover Rossfjorden, og hun så ham i vinduet, utbrøt hun:
«Uff, der kjæm han Eveld. Og eg som har så vondt i hofta.»
Hei Arthur
Sikkert rett at det ønskes ulikt i ulike sykluser og at behovet generelt endres med alderen. Samme gjelder vel forøvrig oss også (?!) uten at jeg skal driste meg til å lage et bilde av mannen som match/motsvar til ditt bilde av kvinnen. Uansett, av dette ligger det jo i kortene at vi også i perioder føler at vi har valgt feil kvinne. Er vel omtrent her i terrenget behover for dialog kommer inn. Antar jeg.
Måtte en finnmarking til, ja, for å bringe Evald på bordet. So to speak. Liker Evald jeg. Liker kona i Rossfjorden også, men tror nok likevel at de begge gikk glipp av noen nyanser de kunne hatt godt av, i sin ellers så harde hverdag.
Takk for kommentar. Vært en tur innom hos deg uten å kommentere, men kommer tilbake. Liker ditt nye jeg der inne. Ikke at jeg vet med sikkerhet, men tror det er mer deg.
Mvh nedoverbakke
En gang forsøkte jeg å være orakel, men jeg faller gjennom. Vi har sikkert «mansen» vi også, men jeg tror ikke vi svinger i månedlige hormoner i like stor grad. Vi får en smell ved førti, og hvis ingen sier noe (her er vel nøkkelen du nevner) så tror vi at alt er ok. 2/3 avbrutte ekteskap er kvinner ansvarlig for – selve handlingen, uten at jeg tar stilling til ansvar for hele forløpet.
De som er på tur ut, er «way ahead of you» i hodet. Når de først har bestemt seg, er det sjelden noe å redde, fordi de er et annet sted.
Sånn. Orakelet.
Ja, hørt det finnes tall som viser at det ofte er kvinnen som tar det avgjørende skrittet. Hva gjelder min kone var hun mer enn «way ahead» i hodet, hun var det fysisk også. Sammen med en annen. Og hva gjelder akkurat den kjenngjerningen, har den sakte men sikkert landet i meg. Først i hodet, nå også i kroppen. Det er ingen god følelse.
La meg først få si: Hjelpe meg så uendelig lang tid du har brukt på å «komme tilbake til oss» (altså oss som i lesere ;-) ). OG når det er sagt, eller mer korrekt SKREVET, så må jeg bare få si at ventetiden heldigvis har vært verdt det! (…og jeg håper ikke det er noen limit på kommentarlengden her, for nå har jeg mye på hjertet!…)
Jeg registrerer i en av kommentarene dine at lesertallet ikke gjenspeiler seg i kommentarene, og på èn måte kan jeg jo forstå. At eventuelle nye lesere må søke seg tilbake i tid for å forstå vil være naturlig å tenke. Med bakgrunn i egen erfaring med å begynne «nederst i bakken og lese meg oppover», så kan det jo ta litt tid før kommentarene kommer:-) At kjente lesere forløpig glimrer med sitt fravær kan jo være mange årsaker, men for min egen del så må jeg si at det er mange inntrykk som skal bearbeides. Det er et langt, og ikke minst et godt, innlegg du har levert, og jeg synes det fortjener en tilbakemelding som også gir preg av at jeg som leser faktisk har brukt tid på deg! And Mr. Nedoverbakke, it`s your lucky night tonight! Tro det eller ei, men jeg er på jobb og har hele natten til å bearbeide inntrykkene mine, og skal etter beste evne gi deg en tilbakemelding :-) Du får, om du vil, takke min arbeidsgiver for at de faste arbeidsoppgavene om natten er relativt begrensede!
Jeg er kvinne og relativt godt inneforstått med min egen og mine medsøsteres evne til tankesprang! Og tankesprangene i dette innlegget er jo som en drøm for meg! Fantastisk hvordan du knytter sammen trådene i alle tanker og opplevelser du erfarer i denne terapitimen! Jeg har ligget lent over pulten foran meg og nesten tippet av kontorstolen underveis i lesingen, og såvidt enset aktiviteten rundt meg (…vel, har fått med meg det nødvendigste da… Er jo tross alt på jobb!…). Altså; du skriver fabelaktig fengende! Og humoren! Haha, digger den der den ligger å flørter mellom linjene! I allefall mellom noen av de;-) Håper dere ikke hadde teppe i gangen mellom soverommet og badet…
Det jeg har skrevet til nå er forsåvidt bare en generell oppfatning av innlegget som helhet, og kan derfor også ses på som en innledning til det som nå bringer meg videre til resten!;
Jeg tror det er et ordtak som sier noe om at sex med en ex er den beste. Hvorvidt det ville vært det for dere vil vi kanskje ikke få oppleve å høre om…? Uansett, jeg kjenner at jeg skulle ønske du hadde tatt for deg! Ikke fordi hun sa NEI, og at du allikevel tok for deg. Heller ikke fordi hun sa NEI, og du forsto at hun mente JA. Mest fordi ordaket har noe i seg, og jeg tenker at det hadde vært bra for deg :-) Dessuten så tror jeg ikke det var en test! Det var nok et nei/ja-opplegg, for å se hva du valgte. Du valgte «feil», og hun beskytter seg bak testfrasen for å ikke miste sitt nye opparbeidede selvbilde (les: speilbilde om du vil). For under skjørtet finnes nå det deilige mellomrommet mellom lårene….
«Du er ord, jeg er handling»
Exen og den fremtidige er i allefall enige om noe hva angår deg! Nå vites det ikke hvorvidt den fremtidige enda har gjort seg opp noen mening om ord/handlingsbegrepet i sexdelen av deres forhold, men jeg må si meg enig med din ex i at «tigging og puslete nervøse kjærtegn gjør ingen kåt når alt er gått til helvete». Hvorvidt det eneste som hjelper er å feie over, er en annen sak. Jeg tror allikevel ikke at sexlivet kan prates ihjel (som «mykstart» også påpeker), men at usikkerhet og famling dreper kåtskapen er jeg ikke i tvil om! Dessverre er det ofte sånn i forhold som skranter, at usikkerheten kommer snikende, også på soverommet (eller på kjøkkenbenken, i sofaen, i skauen eller andre steder for den saks skyld).
«SA, er ordet, ja. Du bare SA ting, du gjorde ingenting.»
Til ditt forsvar så er ikke dette en «mannegreie». Men setningen sier allikevel sitt. Jeg er enig med «mykstart» i at et nei er et nei og at respekt for hverandre er viktig. I et forhold derimot så er det jo lov å tenke positivt og å prøve å endre et NEI til å bli et JA, uten å begå voldtekt og overgrep! Og ja, jeg vet det er mulig! Det er fantastisk når partneren kan få meg fra et «nei-humør» til et rungende «JA-humør» uten å tråkke over grensen for hva som kan anses som lovlig. Hvorvidt det vil være en suksess i et langtkommet skrantende forhold vites ikke, men hvis man tør allerede fra start av, når sexen blir sjeldnere og man skjønner noe er i ferd med å skje, så kan man ikke bare få deilige opplevelser sammen, men kanskje også redde et begynnende skrantende forhold fra å kollapse helt. (…ps: jeg er ikke Dr.Ruth i forkledning..)
Var ikke sexen viktig for deg? Jobber du for mye? Eller er kanskje jobben viktigst? Eller er du bare et resultat av din far og har valgt å gå i hans fotspor? For det er det du gjør, er det ikke?
Også du! Føler du deg ikke jævlig lurt? 121 døgn ALENE på hotell mens en annen har hygget seg med konas manglende mellomrom mellom lårene…! Eller er det du som har vært luringen, hvor tilfredsstillelsen har vært arbeidet ditt? Plan ALT INKLUDERT kunne kanskje under gitte omstendigheter fungert, men jeg velger å tro at de fleste ønsker å se på forholdet/ekteskapet sitt som noe mer enn et AS. Velger man allikevel å være del av et velfungerende, sexløst AS, med godt utbytte og trygge rammer, så vil jeg anta at man enten har mistet seg selv langs veien, eller har tatt valget fordi man ikke har evne nok til å skape sitt eget firma. Et firma som kan gi like godt utbytte, like mye trygghet og rammer, og samtidig gi glede, kåtskap og andre uforutsette bonuser! Men hva vet vel jeg…?
Har du sluppet henne nå da? Altså HENNE?
1. «Hun er en puff med lokk. Hva som ligger inni den vet jeg ikke ennå, men jeg tenker finne det ut.»
2. «Borte ved skrivebordet ringte mobilen. Melodien fortalte at det var den framtidige puffen. Jeg lot de ringe. Tenkte ikke åpne det lokket i kveld. Om noen gang.»
Ord eller handling Nedoverbakke?
Tvil eller tro?
Åpne eller la forbli lukket?
Lost or found?
«Man kan ikke vase gjennom livet som en ulldott om man innerst inne ønsker å bli oppfattet krystallklart.» (ref.»mykstart») Hvor krystallklar er DU egentlig? Jeg forsvarer hverken din (ex)kones nei/ja-øvelser, eller hennes utroskap, ei heller dine mange arbeidstimer. For meg så virker det som dere sammen har samlet ull nok til å kle hele Norges befolkning til utendørsaktiviteter under det kommende ski-VM! På tide å finne frem speedo`n kanskje?! ;-) Grunnleggende teknikker kan nemlig læres og forbedres, men du må ville det, tro på det og ikke minst GJØRE det! Da kan til og med en speedo gjøre enhver kvinne kåt og lysten!
Ok, har slettet meg ned til dette:
Disse tankesprangene. Vet du, det er bare noe folk liker å tro, tror jeg, at tankesprangene er typisk kvinnelige. Forskjellen er kanskje at flere kvinner enn menn også utrykker seg slik muntlig. Eller sagt annerledes, at kvinner i større grad enn mange menn evner å utrykke seg likt hvordan de tenker. Eller ønsker. Selv oversetter jeg på veien fra tanke til utalte ord, da tankesprang ofte kan være særs springende og lite egnet for effektiv kommunikasjon. Det er ikke alt man tenker den andre finner like interessant. Da skader det ikke og heller servere utfallet av hva man har tenkt. At tankesprangene kommer fram her, har selvsagt å gjøre med at jeg ikke snakker, men skriver/beskriver. Jeg vet ikke om jeg i større grad burde la være å oversette når jeg snakker, men ofte synes jeg det har å gjøre med bruk av tid. Jeg vil ikke stjele tid eller bli frastjålet tid, unødig.
Humoren. Glad du ser den. Alle mener jo seg selv å ha det, selv om den ikke alltid rekker fram. Min gjør ofte ikke det. Blitt meg fortalt at det er fordi den ligner meg, at den er ganske tørr. Like lett å oppdage som lyden av noen som lister seg barbeint over et imaginært vegg-til-vegg-teppe. Du vet, slike som ofte legges mellom soverommet og badet …
Sex med en ex. Mulig du har rett. Tenkt litt på hvorfor. Tror det kommer av at man ikke lengre er forpliktet av at man er i et forhold, og derfor gjør det mer av ren lyst. Mulig det nye i situasjonen, type no strings attached, også spiller inn. Og selvsagt, i noen tilfeller, fordi man kjenner hverandre godt og vet hva den andre vil. Vel, det siste gjelder ikke meg og forhenværende, og tross mellomrommet mellom lårene, håper jeg at jeg aldri kommer tilbake dit. Tror nemlig ikke på no strings attached.
Egentlig har det lite for seg å tenke på hvordan jeg kunne gjort ting annerledes når det kom til det seksuelle. Jeg skal jo ikke tilbake dit. Men på den andre side kan jeg jo havne der igjen, men en annen, så jeg bør vel ikke overse det. Vi var en gang der hvor“nei-humør” lot seg omgjøre til et rungende “JA-humør”. Men det er flere år siden. Ting endret seg. Jeg er enig i at “tigging og puslete nervøse kjærtegn gjør ingen kåt når alt er gått til helvete”, men det er sannelig også flere enn en grunn til at det likevel kan bli slik. Det skjer noe når man stadig avvises. Man mister seg selv. Spesielt når det man gjorde den ene gangen som var feil, er hva man ved neste avvisning får beskjed om at man heller skulle gjort framfor det nye man gjorde. Jeg tror alt var feil til slutt. Hadde ikke nyttet uansett hva jeg kom med. Den som slapp opp for nye metoder var henne. Metoder for å avvise. Så kommer grunnen til avvisningen, i hvert fall grunnen de to siste årene, nemlig hennes elsker. Det handlet ikke lengre om at jeg ikke leverte, men at hun hadde en annen som gjorde det.
Hun har faktisk unnskyldt seg over et glass vin. Unnskyldt at hun av og til gikk for langt i sine avvisninger. At hun både sa og gjorde rett infantile ting. Ba meg forstå, forstå at det handlet om at hun ikke ville være utro. Og nå snakker vi ikke om utro mot meg, men mot ham, med meg.
Viktigheten av sex kontra arbeid. Ja, jobbet for mye. Ja, jobber fremdeles for mye. Og ja, jobben var kanskje viktigst for meg. Hvorfor? Å si at jeg elsker den holder ikke men jeg gjør det. Elsker jobben min. Både fordi jeg elsker det jeg gjør der, men også fordi det er et område i livet hvor jeg kan bruke egen sensualitet til fulle. Energien som ligger i den. Alt som ikke får utløp kan omformes. Det er hva jeg gjorde/gjør. Investerer den i mitt arbeid i stedet.
Om jeg ikke føler meg jævla lurt? Ja, ikke bare jævla lurt, men også veldig ulur som ikke oppdaget hva som forgikk. Lurt til tross for at en av mine egne svin på skogen er at jeg, som du svært korrekt skriver, har vært luringen som har funnet tilfredsstillelse i arbeidet mitt. At jeg nå jobber på et prosjekt sammen med min forhenværende og hennes nye mann, er en prøvelse. Jeg tror at jeg sa ja til det, ikke bare fordi firmaet økonomisk behøvde det, men som en slags straff for meg selv. For å si det slik: straffen fungerer. Selvsadisme gjør gjerne det.
Om jeg har sluppet henne – framtidige. Nei, har ikke sluppet henne. Hva som derimot kan skje er at hun slipper meg. Hun har nemlig sett meg og jeg har fornektet at det hun har sett er sant. Men det er det. Jeg liker den bare ikke. Sannheten om meg selv. Men så det er sagt: It takes one to know one. Hun er av samme ulla, men mindre ulldott enn meg.
Tusen takk for lang og skarpsindig kommentar. Den har ikke bare satt meg til veggs, men også satt mye i sving.
Mvh nedoverbakke
Takk Hr. Nedoverbakke for at du tok deg bryet med å sitte oppe til veldig sent for å gi meg en tilbakemelding. Min tanke den gang kommentaren ble sendt var neppe å skape grums eller sette deg til veggs, men jeg finner det interessant at den har gjort det! :-)
Jeg skal frastå fra å kommentere nevneverdig mye på ditt svar, men jeg har lyst å si at det er beundringsverdig at du nå arbeider på et prosjekt med BÅDE din forhenværende kone og hennes nye mann! Enhver som har opplevd utroskap, eller blitt lurt på annen måte, vet hva det koster å stå i en slik situasjon. Selv om du har en økonomisk fordel av samarbeidet, betyr det ikke automatisk at følelser kan kobles ut slik at prosjektet blir vellykket og faktisk gir en gevinst. Kanskje er det selvsadismen som er hovedgrunnen?
Vi er mange som i perioder får stor nytelse av å «slå oss selv i hodet». Selv har jeg vært i verktøykassa og hentet hammeren utallige ganger, men har heldigvis klart å sette hele faanskapet i boden nå. Tar den ikke frem med mindre det er faktiske, praktiske gjøremål som må utføres:-) Håper du også har en bod eller annet egnet sted som du etterhvert vil ta i bruk… (…og jeg utdyper ikke hva jeg mener du bør bruke den til…)
Og du! Jeg tviler ikke et sekund på at du er tørr;-) It takes one to know one!
Tilbaketråkk: Tweets that mention Alt inkludert II (forts.) | nedoverbakke -- Topsy.com
Ok, septemberløvetann. Har nå satt meg til på hotellrommet. Går ikke til sengs før du har fått svar. Hatt problemer med å svare på kommentaren din, da mye av det du skriver har kastet opp mye grums i meg. Nå har det derimot landet såpass at jeg kan svare uten for mye eder og galle. Ikke rettet mot deg, men mot meg selv og min kone. I’ll be back.
Da har jeg lest gjennom alle innleggene, i oppoverbakke. Imponert er vel ordet som oppsummerer det best. Fortellerstil, innhold og form er svært godt.
Jeg er selv gift, separert, skilt og gift igjen – og selv om det var et lettere brudd, blant annet uten barn involvert, kan jeg relatere meg til en del av sinnsstemningene som skinner igjennom teksten.
Takk for at du deler.
Thorbjørn
Hei Thorbjørn
Takk for kommentar og maratonlesning. «Gift, separert, skilt og gift igjen.» Jeg også er imponert, over deg. Selv føler jeg akkurat nå at giftedelen er unnagjort. Men kanskje er det bare en lett mandagshangover (alá skillesyke). Når fredagen igjen rinner, melder den seg kanskje igjen, giftesyken.
Mvh nedoverbakke