Alt inkludert

Brudgommen har smak. Bruden, penger. Hotellet er derfor både smakfullt og tomt for andre enn bryllupsgjester.

 – Alt inkludert!

Toastmaster og forlover opplyser om fri bar, fordi han har fått beskjed. Jeg er ham.

 – Hey! Er du inkludert?

Gjestene ler.

Kommentaren var uunngåelig. Billig, men like fullt, isen er brutt. De som sitter ulent til, vrir hodene rundt seg selv og andre, for å finne kvinnen bak replikken. Hun gjør det enkelt for folk. Reiser seg.

Hun er vakker. I ferd med å bikke 40 men ser langt yngre ut. Virker dessuten mer barmfager enn hun er i virkeligheten. Baken mer spretten enn i hverdagen. Håret lengre, fyldigere. Stemmen mer sexy og ertende enn på mange år. Hun synes høyere fordi hun er slankere. Hvordan jeg vet? Hun er min kone. Var.

Bruden forsøker redde meg. Eller motsatt. Jeg vet ikke helt sikkert.

 – Nei, har du først kastet en tyggis på bakken, plukker du den ikke opp igjen. Du tar en ny!

Bruden peker smilende ut mannen ved siden av min kone.

 – Jeg leker ikke bordplassering. Ta for deg!

Ny latter. Litt mer usikker enn den forrige. De som vet, informerer de som ikke vet. Var gift, nå separert. Åh …! Vi er snacksen før forretten. Snacksen ler med. Det gjør også den utpekte, tross han er tydelig forlegen.

Sett fram til toastmasterrollen. Mestrer den. Ordet i forsamlinger. Gledet meg til forlovertalen også. Men nå, med henne rett imot, sulten etter å ta meg, stuper den. Gleden.

Frykter henne minst som toastmaster. Mest som forlover. At talen allerede er grådig omskrevet, fordi hun plutselig meldte seg som gjest, hjelper lite. Hun har inntatt en langt aktivere rolle enn forutsett.  Kjapt talt, er det over 10 punkter i talen, hvor jeg frykter hun vil møte meg verbalt.  Få kan motsi at en separert arbeidsnarkoman, som i årevis har latt familieliv i stikken, er en perfekt forlover. Lite er vel bedre enn en mislykket kladd som erkjenner egen tilkortsomhet? Men gjelder dette, om ekskona sitter på sidelinja og roper som et åpent sår? Neppe.

Kjenner det selv, idet det skjer. At min nonsjalante håndbevegelsen bak mot nakke, ikke min smarte replikk i retning den utpekte som høster latter og applaus, fullstendig røper oppgittheten min. For henne. Jeg ser at hun ser. Ikke så rart kanskje. Få, om noen, ser meg bedre. Og ingen andre ser hva jeg plutselig ser – et usynlig nikk. En stilletiende våpenhvile. Hva alle gjestene derimot kan se, er det varme, brede smilet jeg tilsynelatende umotivert, sender henne i retur.

Smilet lager bølgende hvisken langs bordene. Vet hva de sier. I bryllup kan alt skje. Man har da sett det før. Mange ganger. I hvert fall på film.

Lettelsen over avbrutt krig, er enorm. Jeg skifter gir, egner meg til utforsking av egne bordkavalerer. At bruden med omhu har bestemt hvor hvem sitter, er hevet over tvil. Hva gjelder min, vet jeg den er takken for ikke å ha avverget brudgommens avstikker til New York før bryllupet. På høyre side, ikke slik skikken tilsier, brudens forlover. I dette tilfelle en langbeint blå adelige sak. Nei, høyre flanke er alt annet enn diskré sminket. Den er ikledd dress, men beveger seg om det var en kjole. La oss si han heter Torgeir, men fortrekker Tordis. Samt meg.

Til venstre, brudens grandtante (86). Tordis elsker smykkene hennes. Jeg elsker at hun har noe sjøulk over seg. At hun ikke snakker fra, men i lever. Neppe brudens plan, men vi blir fort gode musketerer. En tykk og to tynne. Sammen ved bordet, baren, røyketelt og dansegolv. Hvorav en av oss går på toaletter med oss begge.

 – Typisk kvinnfolk! Bitch or witch? Pick your choice, liksom.

Tordis’ kommentar ledsages av et bratt håndleddnikk i retning min kone.

Kjenner igjen latteren. Slik den triller mot ham, trillet den en gang mot meg. Trodde den borte for alltid. Men altså ikke. Mens Tordis finner den åpenlyse flørtingen provoserende upassende, liker Grandtante det hun ser.

 – De ligner hverandre. Par skal ligne. Dere to kan bare ha sett dum ut.

Hun har rett. Vet ikke helt om vi så dumme ut sammen, men de ligner i hvert fall mer enn vi lignet. Hvorvidt det er våpenhvilen som trigger det, vet jeg heller ikke, men jeg ser dem så absolutt levende for meg. Sammen. Han og min kone.  I så som matlagning, konversasjon, sex og løvraking.

Vet godt hvem han er. Kompis av tidligere kollega. Liker han. Nesten like godt som jeg liker tanken på at den dagen vil komme, da noen overtar. Ikke som meg, men plassen hos henne hvor hatet til meg ennå vaker. Og hvorfor ikke ham? Vet han har en sønn jevngammel med lillegutt. Vi kunne feriert sammen. Mens guttene lekte med oppblåsbare krokediller og delfiner i bassenget, kunne vi to mekket middag.

Han hakker hvitløk. Jeg, chili. Han skjærer løk som jeg legger sammen med hvitløken, chilien og tynnskårne modne tomatbåter i en fresende panne med litt olivenolje. Mens alt brunes lett, foreslår han at vi skal skifte over til samme vaktmestertjeneste som naboen, før han presser litt sitronsaft over. Jeg sier meg hjertens enig idet jeg legger på lokk slik at tomatskallet får tid til å mørnes. Så sitter vi der da, og dingler på kjøkkenet. Jekker pils, mannfolkprater, tydeligvis eiere av en perfekt feriebungalow, sammen, mens tomatskallet krøller seg til små røde spyd.

Utenfor høres barnelatter og en liksom sint, morsstemme.

 – Nok vannspruting!

Vi gløtter begge ut vindu idet min forhenværende leende hiver seg i vannet og kaprer flytedyrene. Tvers over bassenget, i en hengekøye, sitter Vesla og dingler sammen med en annen kvinne. De perler armbånd. Vesla slår plutselig kvinnen tilgjort fornærmet i skuldra. Begge ler. Jeg aner ikke hva de snakker om, men jeg ser hvem hun er – Den framtidige.

Idet hun løfter blikket og møter mitt, tømmes bassenget for plastdyr, barn og mor. Vesla går opp i røyk og pilskompisen likeså. Kanskje er de ikke kommet ennå. Kanskje har de allerede dratt. Likt som ettermiddagslyset. Via kveldsmørket i vinduet ser jeg meg selv stå rett bak henne, framfor henne freser det i pannen, når hun sper med ørlite kraft fra hummer og tørr champagne og har i hjerteskjell. Hun sier ingenting når jeg fører champagnekorken langsomt inn i henne bakfra, hiver bare rolig vannet av spagettien og lar den avdampe, iblander litt olivenolje og en skje salt smør. Vet hun studerer ansiktet mitt når jeg tar sausen og hjerteskjellene av pannen straks de åpner seg og legger dem pent over pastaen i skåler. Liker at hun overser meg når jeg sier jeg egentlig ikke er sulten lengre. At hun bare snur seg og knyr over litt maldonsalt og grovmalt svart pepper, før hun nikker at jeg har å pynte det hele med finrevet basilikum.

Og selv om hun sikkert er av de som synes det klamt, mater vi hverandre mens vi drikker resten av champagnen. Hun går i dusjen mens jeg rydder etter maten. Armbåndet til Vesla ligger borte ved komfyren. Ok, da har de vært her allerede. Men dratt.

Huden er varm og glatt av badet når hun legger seg på sengen. Lar seg villig snu av blikket mitt, liggende på magen over en pute. Tungen vandrer ned langs korsryggen. Stopper dovent, først langsomt, så borende. Hun kommer over meg idet jeg trekker ut korken. Jeg deler henne med seg selv i et dypt kyss. Holder forsiktig over halsen hennes, biter lett i nakken. Hun hvisker hest idet hun fører …

 – Nå må det da snart være røykepause?

Jeg stirrer inn i øyene på Grandtante. Bak meg hører jeg Tordis.

 – Ja! Reis deg og annonser.

Jeg reiser meg så absolutt ikke. Annonserer sittende. Vakler deretter ut i røyketeltet sammen med de to andre musketerene. Vet ikke hva det er med skruller og eldre damer, men de ser alt. Og så fort de har sett det, suger de alt ut av deg.

Grandtante er henrykt. Nordfra?! Familiens evakueringshushjelp under krigen har satt spor. Reinslige folk. Hvor var hun fra, sa jeg? Jeg skal bare se de er i familie. Ganske sikker på at hun hadde mer enn lønn bak forkleet da hun forlot dem. Yngste broren hadde en lei vane å sette barn på damer med bare pekefingeren.

 – Ring henne!

 – Nå?

 – Ja, hvorfor ikke. De er enkle folk. Man kan spørre dem om hva som helst.

Jeg ler. Ringer, men mest for syns skyld. Vet hun ikke svarer likevel. Det gjør hun aldri. Grandtantes begeistring forsvinner.

 – Oppdra, eller glem henne! Er bare en grunn til ikke å svare på en lørdagskveld. Hun har seg.

Virtuell champagnen til tross, den sitter for godt i til at kommentaren biter. Så mens de går for å pudre neser søker jeg å forlenge følelsen. Tekster henne. Kort, elendig og rett fram.

«I bryllup. Tenker på deg. Skulle ønske du var her.»

Mot normalt svarer hun prompte.

«Vil ikke bli tenkt på, men tatt på. Du er kun ord. Jeg, handling.»

Hva snakker hun om? Ikke meg som gikk ut med ny oppdragsgiver sist hun endelig var i byen, framfor å møte til vår siste avtale. Ikke at jeg ikke forstod. Å prioritere jobb framfor familie og fornøyelser, vet jeg for faen alt om. Ok, ikke så mye om å være den bortprioritert. Uansett, champagnerusen er borte, føler for å si meg lei hennes stadige av og på humør. Bruden avverger ved å vinke hissig i teltdøren. Jeg har å samle buskapen, foring på gang.

Siste sau inn er min kones bordkavaler. Ser han vil si noe. At han har levnet seg igjen ens ærend, men er ikke i humør. Serverer han derfor en verbal bro han ikke finner veien over. Plastrer det hele ved å klappe han kameratslig på skuldra. Han ser litt overrasket ut. Lite vet jo ham om at det betyr velkommen og takk for sist. Fin ferie, flott bungalow. Gleder meg til å gjenta.

Tilbake ved bordet har venninnene ranet baren. Nødproviant, bedyrer de. Servitørene skjenker ikke hyppig nok. Passer meg ypperlig.

«Har funnet veien. xxx xxxx 1775 – et melodrama. Er du med?»

Jeg er overhodet ikke med. Fatter ikke hva hun snakker om, og dessuten sur. Svarer derfor ikke. Det gjør jeg heller ikke på noen av de andre meldingene hennes som drypper inn utover kvelden:

«O du tragiske helt,  fortapt i livets orkan.»

«Uten din elskede takler du neppe virvelvindens nye vandring.»

«Ikke stå i regnet,gutt – søk og finn den nye verden.»

«Samt meg: The End ;)»

La meg si det sånn, tenker aldri se video fra bryllupet. Heller leve i troen på at jeg var en vittig og ordrapp toastmaster og taler, tross høyt alkoholinntak. Av løgn ble den største servert bruden. Men den var hvit, og kun for å oppheve trommeforbudet hun gav brudgommen, da vi gamlegutta erklærte oss bedre enn innleid band, og derfor ville briljere. Hun burde strengt tatt luktet lunta, da jeg sa 1. låt var nyskrevet av ham, til henne. For hvor mange trommiser har skrevet noe som har blitt framført? Vår ”Animal”, har desidert aldri gjort det.

I tillegg til bandet, vet en annen i lokalet at jeg lyver. Min kone. Hun vet låten er min. Dedikerte den nemlig til oss første gang vi spilte den. Men sannheten er at jeg løy da også. Den handlet ikke om oss. Ikke om at vi to var redde for å møte vår kjærlighet. Handlet om egen feighet over ikke å ha grepet den da den dukket opp. Før den forsvant. For det var hva hun gjorde – den framtidige. Men den funket. Hun sa ja den kvelden. Blikket hun gir meg når jeg introduserer den, ligner blikket fra den gangen. Forelskelsen mangler, men der er noen annet. Varme. Sant likevel, kanskje, at i bryllup kan alt skje.

Velg selv, tror meg eller ikke, men noen må ha bestemte seg for å toppe det hele. Idet vi entrer scenen ringer min mobil. Ikke at jeg hørte den, da den lå på bordet. Ikke tror jeg, jeg ville svart heller. Men det betyr lite om man omgås folk med sans for drama, Tordis. Han svarer og kommer løpende som om det står om liv.

– Til deg, kjære.
– Nei! Si jeg ringer tilbake.
– Jo, det viktig – det er henne.

Tordis setter strek under henne, ved å kneise med nakken idet han sette blikket i min kone. Ta den, liksom.

– Hallo?
– Som brud eller bare gjest?
– Hva?
– Tenkte du meg som brud eller bare gjest? Am I lost or found?
– Si meg, er du rusa?
– Rusa? Nei. Hvorfor spør du om det?
– Fordi du skriver så rart og uforståelig. Hva faen mener du egentlig?
– Hehe! Egentlig ikke særlig kryptiske. Det vil du skjønne, senere.

Stemmen hennes er for leende til å furte. Dessuten er tilfeldigheten i at hun ringer akkurat nå, for stor. Er bare å flyte med.

– Du forvirrer meg. Det er bare det.
– Du ble sur på ordentlig, du?
– Ja. Faktisk.
– Åh, ikke ork. Sendt deg noe. Musikkforslag om neste møtested.
– Mmmm … Bergen, da?
– Nei, dette er større … større enn oss begge. Sjekk låten. Han minner litt om deg.
– Jeg synger sikkert bedre.

Hun ler høyt. Sier at det må jeg nesten bevise for henne. Jeg ler gladelig med, sitter jo tross alt med trumf på handa som straks kan kvittere:

– Hva med nå?

Hva kan jeg mer si enn at det hele var rimelig schizofrent. Min kone dansende tett med en annen, etter toner fra min munn, tett mot mikrofonen, mens hennes øret, milevis unna, lå tett mot mobilen. Selv om det skulle stått om liv, evner jeg ikke å huske brudens reaksjon på brudgommens aftengave. Fikk den ikke med meg. Kun framtidiges.

 – Jeg er ikke redd overhodet. Hvorfor er du?

Jeg klarer ikke svare. Vet ikke engang om jeg har svar. Utsetter. Skal ringe tilbake når vi er ferdig med settet. Hun ønsker å høre resten, men jeg lar henne ikke. Det hele er bare litt for … ja, for fortettet.

Kommentar: Nei, dette er ikke slutten på bloggposten. Den kommer. Kvelden var lengre. Veldig lang. Hvorfor THE END sitter så langt inne å få ned på tastauret, aner meg nok. Liker ikke egen forvirring slik den var, verken den kvelden eller i ukene etter. Heller ikke dagen i dag.