Noen ganger, når jeg ser på min datter, så gremmes jeg. Hun er søt og oppvakt og alt det, men herregud hvor hun bare blir mer og mer lik sin mor. Måten hun styrer og manipulerer lillebroren sin på er bevis nok. Hun er allerede under full opplæring, og uansett hvor mye jeg misliker det, må jeg en dag gi henne bort til en mann.
Det feil nemlig, at vi fedre holder friere borte fra døtrene fordi vi vil skjerme dem fra dårlige menn. Hva vi gjør er å redde andre menn vekk fra dem. Hvor lenge vi heltemodig frelser våre kjønnsbrødre, har å gjøre med hvor ille avkommet er, eller hvor solidarisk anlagt vi er. Den vi til slutt godtar er ofte den vi liker minst. En vi synes fortjener hva som er i vente. At min svigerfar mente jeg fortjente hans datter, det skjønner jeg faktisk ikke. Aldri var jeg vel annet enn hjelpsom, og det lenge før giftemål kom på banen. Hele hagen hans var jo hellelagt, en hel jævla garasje snekret før jeg i det hele tatt fikk overnatte i huset. Lurer virkelig på hva han hadde imot meg.
Men altså, noen ganger, når jeg ser på min datter så gremmes jeg, både fordi jeg har latt min kone lage heks av henne, og fordi jeg vet at jeg en dag kommer til å gi henne borte til en som sikkert heller ikke fortjener det.
nedoverbakke 
Har tenkt litt på denne….
Eit velmeint råd frå ei mor til vaksne barn kjem her…leit etter dei finfine eigenskapane hos dine små,det er så lett å sjå dei ein helst ikkje skulla vidareført.
Både barn og voksne fornemmar stemningar og haldningar på godt og vondt,….men alt dette veit du
Marieklem
Hei MT
Vært svært fristet til å slette akkurat denne posten, da jeg selv har ganske vondt av hvordan jeg her omtaler andre, spesielt min datter. At jeg ikke har fått «lov»til å gjøre det, handler nok mest om at jeg synes jeg selv har godt av å måtte se på dette stygge speilbildet – av meg selv. For det er hva som tydeligst avtegnes her, min manglende evne til å fokusere på det positive framfor det negative. Så, point taken. Takk for at du, tross dette, stadig leser.
Eg har sett og ser trekk i mine som minner meg……..,på mykje.Veit at eg har måtte arbeide med meg sjølv for å skille kva som høyrer heime kvar.Stygge speilbilder trur eg vi må face nokon og einkvar.
Eg les :)
Autsj.
Eg trur det einaste vi kan gjere er å utøve vår rolle som foreldre annleis enn våre foreldre gjorde – der det ikkje fungerte. Genetikken kan vi ikkje endre, men vi kan endre våre reaksjonsmønster, dei negative spiralane og holdningane våre.
Ein dialog mellom meg og fjortenåringen her om dagen:
«Han dro uten å spørre om jeg ville være med!»
«Ja, men du veit jo at du vanlegvis seier nei. Og du veit også at han taklar dårleg å bli avvist. Og du avviser han gong på gong. Kanskje du skulle overraske han ved å seie ja neste gong?»
«Ja, jeg skal tenke på det.»
Slike dialogar hadde eg aldri med mine foreldre, dei var opptekne med sitt, krangla og gav katten i kva vi tenkte og gjorde – til vi gjorde noko gale, då vart det månelyst. Vi kan ikkje gjere anna enn å gjere det betre, og å gjere oss betre for andre.
Hei, Alt godt
Veldig fin samtale. Den er av den sorten vi foreldre burde hatt som mal i mente. Jeg har allerede brukt den, både etter å ha jeg leste dette og før. Riktignok vært lite for lite tilstede opp gjennom årene, arbeid har vært prioritert. MEN, jeg var alltid veldig tilstede når jeg først var der. Alltid trodd like mye på samtalen som oppdrager/utvikler og utforsker, som det å gå foran ved selv å gjøre. Å være et godt eksempel. Disse samtalene har derimot blitt brukt mot meg av min kone. Hun har gjentatt sin mor:
Og den gjøren hadde hun vetorett på som var der hele tiden, mente hun. Mitt snakk var nærmest for rusk i maskineriet. En uvane hun måtte renske vekk mens jeg var borte. Men det ble det selvsagt aldri, borte. Jeg vet hvordan samtaler kan sitte i et barnesinn. Hadde selv voksne rundt meg i barndommen som ofte snakket til meg, ikke som et barn, men som til et annet menneske. Det vet jeg at jeg vokste på, og det vet jeg at barna mine også har. De er i dag av de beste samtalepartenere jeg kan ha. Ikke hele tiden selvsagt, noen ganger er barn nettopp hva de er, barn. Befriende.
Mvh nedoverbakke
Det vitses så mye om svigermødre. men gud hjelpe og trøste, noe av det verste er svigerfedre, med sine motbydelige ambisjoner, tiårs lange dårlig samvittigheter møysommelig og taust opparbeidet.
Man velger ikke sine svigerforeldre.Og man får takke Gud hvis man blir besvigret med folk man kan være i hus med ei helg uten å eksplodere eller hyperventilere av sinne og frustrasjon. For svigers blir du aldri annet enn den som tok fra dem det uskyldige lille barnet deres.
Jeg var ikke store jenta når jeg først innså at min egen far favoriserte min bror. Det er vondt og sårt å bli urettferdig behandlet mellom sine søsken. Mine foreldre er skilt. Og min far, dog det er snart 20 år siden, så hater han min mor. For at han såret hans ego. Det forstår jeg som kvinne idag.
Men jeg som datter, når min far lader opp negative ord til min mor og meg «forbanna kvinnfolk, du ligner for mye på mora di». Det er noe av mest grusomme et barn kan oppleve. Mor og far skal elske sitt barn uavhengig av kjønn.
Dette er det vondeste jeg har lest i år, fordi det traff så fælt, midt i hjertet. Jeg håpet det var bare min egen far som oppførte seg slik.
Håper aldri at din datter for oppleve at du elsker hennes bror mer, eller at hun for vite av deg at hun er like «manipulerende» som hennes mor.
Som kvinne, «nedoverbakke» så gremmes jeg over deg. Neste gang du ser på datteren din, så skal du vite at du betyr sikkert verden for henne, og hun er så glad i deg. Verden for henne er deg og hennes mor.
Må gi kred ellers til bloggen, du skriver fint, og jeg håper du finner tilbake dit du ønsker å være hen i livet.
Line.
Hei, Jakob
Vet ikke hva annet jeg kan si enn at jeg håper jeg ikke blir slik, og heller ikke at intense beskrivelse av fenomenet, kommer av at du har møtt på en slik enn, eller oppdaget at du er en selv … ;)
Hei, Marit
Hmm … håper ikke det er sant som skriver, at det er alt man er, eller skal se sine tilkomne svigerdøtre el. sønner som. Men, kanskje har du rett. Min gode venn og gamle nabo 80 åringen, sa nemlig følgende ved en anledning:
Hei, 30dager
Deg er jeg nesten litt redd. Føler det nesten som om tiden er spolt fram og du er min datter som tordner mot meg. Godt å vite da, at hva jeg her beskriver for følelser for henne ikke lengre finnes. Hvorvidt det kun handler om en endring i meg, vet jeg ikke. Hva jeg skal våge meg på og si er at hun også har det. Endret seg. Hvilket jo er selvsagt, da hun befinner seg i den alderen hvor jenter ofte forvandler seg over natt. Skal faktisk være enda dristigere og si at noe av den endringen handler om at hun nå er mindre lik sin mor enn hun var. Hun er i ferd med å løsne noen av båndene. Hun er over kopistadige, på vei mot seg selv.
Din fars verbale sammenligning av deg og din mor, kan jeg med hånden på hjerte si aldri har uttalt annet enn her inne og heller aldri kommer til å utale med henne tilstede. Både fordi slik er ikke jeg. men også fordi, som du ser over, ikke lengre er tilfelle.
Smerter meg oppriktig at dette er det vondeste du har lest. Føler meg ubekvem med å ha åpnet dette såret i ditt hjerte. Selv om det jo opprinnelig er laget av din far, og ikke meg. Og ja, jeg gremmes med deg, over å ha vært så lite voksen at jeg lot mine følelser strømme i større grad mot min sønn enn mot min datter. Om hun noen gang har følt eller skjønt det, vet jeg ikke men jeg tror det ikke. Eller kanskje er rett ord her et annet, håper. Vet at jeg og hennes mor er verden for henne like mye som vi er det for hennes bror, men må innrømme at jeg ikke helt forstår hvorfor du skriver ”som kvinne”, framfor å utale deg som menneske. Ser ikke helt kjønnsrelevansen. Om du vil forklare den, så gjør det gjerne. Hvilket ironisk nok bringer meg hit:
Jeg bestemt ikke selv at jeg skulle føle større glede da min sønn ble født. Jeg ante ikke at det kunne være større. For det var virkelig ikke slik at jeg ved hennes fødsel ikke følte glede. Det var det største jeg hadde opplevd. Kunne skrevet side opp og side ned om akkurat det. Om hvor tullerusk jeg ble. Om hvordan jeg så verden med helt nye øyne. Hvordan båndet til min kone vokste. Hvordan jeg kunne ligge våken selv om jeg burde sove, bare for å se på min datters fredlige ansiktet. Hvordan jeg lå der og gledet meg til øyene hennes åpnet seg, og så meg. Se at ansiktet hennes forvandlet seg idet hun så meg. Meg. Føle gleden over å bli sett slik på. Og det selv om øyeblikket bare varte i sekunder før hun hadde annet på ferde. Mat, melk, mor.
Da min sønn skulle fødes trodde jeg som de fleste at dette vet jeg hvordan blir. Men jeg visste ikke. Ble tatt fullstendig off gard av egne følelser. Jeg kunne gjort det lettvint og skyldt på at forholdet mellom meg og min kone var annerledes. Derav følelsen av at vi menn skulle stå sammen. Men det var ikke det. Jeg tror rett og slett det handlet om at ja, dette vesenet kjenner jeg bedre. Han er som meg. Han er mann. Og han er min mann. Vel, sønn. Men jeg er der nå, at sønn og datter står likt. De har vokst og jeg har vokst. Så, tilbake til at vi skal elske uavhengig av kjønn.
At vi SKAL? Tror ikke det finnes slike ord når det kommer til det å elske. Tror riktignok at følelser kan bekjempes men de kan i hvert fall ikke bestemmes.
Mvh nedoverbakke