Mann, 42. Gift med feil kone. 2 barn. Jente og gutt.
Dette er ikke min idé, denne bloggen, men samlivsterapeutens.
Skriv ned tankene dine, sa han, det vil hjelpe deg å sortere. Pluss en masse svada om at man ikke bør dra på skitur uten å pakke om sekken fra siste sommertur. At sekken er som ekteskapet, må ryddes med jevne mellomrom om vi skal unngå å bære rundt på verdier vi ikke lengre er dus med. Snakk om å være idiot! Hvilket var akkurat hva min kone kalte meg idet vi gikk derfra.
Men ærlig talt, hvem vil være dus med en idiot som sammenligner ekteskapet med en jævla ryggsekk? Synes faktisk jeg var helt i min rett, da jeg sa at heretter ville jeg at han skulle tiltale meg med De og ikke du.
Men nok om det. Nå har jeg i hvert fall begynt.
Tips: Svipp innom LESENØKKEL før du går løs på første bloggpost.
ENDRING:
Nedoverbakke tvitret dette 4:54 AM Apr 17th via web:
Da virkeligheten nå har innhentet fiksjonen og omvendt, velger jeg å blåse min identitet; Jeg er @PeloneWahl Både verken og mer og mindre.
Alle kommentarer her inne fram til 17. april 2011, er mao rettet til MANNEN nedoverbakke, FØR noen visste at den som fører pennen min er kvinne.
Komplisert? Well – Inception might be for real.
“Gift med feil kone”?
“Dette er ikke min idé, denne bloggen, men samlivsterapeutens.”?
Hva sier samlivsterapeuten om at du erklærer konen din “feil”. Hehe
Jaja, håper det er rensende.
Lykke til iallefall:)
Hei AndyAce83
Vel, nå vet jo ikke han at jeg kaller henne “feil”, da han heller ikke aner hvor bloggen min er. Ja, tror jeg da. Nei, kan ikke forestille meg at han sitter og mater inn kreative søkeord på google, i håp om å finne mitt “indre jeg”. Han er nok mer en glad han slipper nettopp det, tror jeg, matlei som han framstår av sitt eget fag. Men nå som du nevner det kjenner jeg at det frister å slenge utsagnet på bordet ved neste anledning, sånn bare for å få renset luften litt. ;)
Nei, mener det faktisk litt alvorlig, for selv om jeg får gjort unna endel rensing her inne, er ikke det tilfelle i samtalene med ham. Han grumser bare det hele til, skaper stillstand. Vi trår ikke engang rundt i gjørme i timene hans, vi står bare der, fast.
Hm. Blir neppe noe av det, men akkurat nå kjenner jeg meg veldig fristet til å forfølge tanken din å slippe f-bomben i neste time. Vi får se.
Takk for din kommentar.
Jeg håper det ikke gjør noe at jeg ler, men din beskrivelse av terapien var utrolig festlig.
Jeg lo særlig av: “matlei som han framstår av sitt eget fag.” Ser for meg en kar som gir så faen men presser frem noen usammenhengende fraser for i det minste å virke som om han følger med.
Nei, det skal ikke være lett. Hva som man fant attraktivt med et menneske i begynnelsen kan plutselig bli kvelende kvalmt. Den smitsomme latteren virker påpresset, hennes/hans politiske engasjement virker naivt og overfladisk eller samtalen over middagsbordet som gikk så flytende blir stagnert og passiv-aggresiv.
Huff, det er ikke som i eventyrene nei.
Hei igjen, AndyAce83
Nei, det er bare å le, gjør meg ingenting. Eller jo, det behager meg faktisk, han fortjener det. For å si det sånn, vår mann har ikke mye til felles med psykologen i tv-serien, “In Treatment”, hvilket har gitt meg mye mer hjelp. Tenkt litt på det, hvorfor det er slik, tror det skyldes distansen, at det ikke meg/oss som sitter til grilling. Gir mer pusterom for egne tanker når det ikke er deg selv som er deltaker i quizen.
Du skriver: “Nei, det skal ikke være lett.” Nei, det skal vel gjerne ikke det, men tror likevel vi mennesker noen ganger fratar oss selv egen lykke nettopp fordi vi lener oss for mye på det utsagnet. Tvitret i går følgene:
“Hvor var vi da noen tok pant på at sann kjærlighet er å jobbe med forholdet? Var det en natt hele kloden lå mørk samtidig, og alle sov?”
Mener selvsagt ikke at man skal løpe straks problemer, eller rett og slett hverdagen, innhenter ekteskapet, men der finnes vel likevel grenser for hvor mye en skal arbeide. Jovisst skal man forsøke gjenoppliving på ulykkestedet, men noen ganger er det faktisk fånyttes, og man kan ikke annet enn å erklære ekteskapet (de ulykkesrammede) for dødt.
Apropos det å le. Sjekket om du var på twitter og da jeg fant det som muligens er deg, fikk din siste tweet (tweet nr.4), meg til å le, og det høyt. Så, om @AndyAce83 er deg, har du herved fått din første follower. :)
Det var meg:)
Og jeg fant deg også;)
Gjenkjenner meg i setningen: “For å si det sånn, vår mann har ikke mye til felles med psykologen i tv-serien, “In Treatment”, hvilket har gitt meg mye mer hjelp.”
Har selv fått mye mer ut av denne tv-serien enn av terapeuten. Koster mye mindre også. Utrolig hvor mange med lav kompetanse det er i Norge, og utrolig hvor dårlige de er.
Som en bekjent sa det: “Våre psykologer vet ingenting. Det er i USA man finner kompetente folk.”
Jeg var gift med feil mann, og muligens i kontakt med samme svada-samlivsteraput som som deg ;)
Nå er jeg ikke gift lenger.
Livet er bra :D
Hei du nedoverfyr. Jeg mistenker sterkt at du kanskje tar deg selv, verden og livet litt for alvorlig. Slutt med det, så vil alt gå mye bedre.
Frøken Milla
Forhåpeligvis samme karen, for om ikke tusler det jo rundt en tro kopi der ute, hvilket ikke er bra. Men fint da, at utgangen på ekteskapet ditt gjør at du kan skrive: Livet er bra. Håper det fortsetter.
Ano Nym
Helt uenig. Føler derimot at ditt råd (som synes å være mantra for svært mange), om å IKKE ta meg selv og verden for alvorlig, er selve årsaken til at jeg befinner meg i dagens situasjon. Men nå har jeg våknet. Søken etter sann lykke er ingen lettbeint vandring. Det kreves pilgrimsblod.
Til dere begge, takk for kommentar.
Virkelig som jeg skulle sagt det selv. Balsam for sjelen når denslags fantastisk irriterende floskler motsies så bra :-)
Befriende å lese ordene dine om å ta seg selv på alvor! I disse selvutviklingstider hvor “reframing”, “å state seg opp” og å være påklistret positiv til en hver tid synes å være mantraet for mange, er det godt å se at det finnes mennesker som tar til orde for at det er lov å leve, og være. Vi er tross alt mennesker, og jeg tror fullt og fast på at det innebærer å anerkjenne hele følelsesspekteret; fra våre mest positive og muntre sider til sjelens mørke avkroker og sinnets avdyp. Jeg opplever at mennesker ofte opplever smerte, sorg, ekskludering og avgrunn mellom seg og medmennesker med rot i akkurat dette “kravet” om å hele tiden bære en optimistisk maske. Livet innebærer en hel del realiteter som krever mer engasjement enn “smil og vær glad” taktikk. Den enkle er ikke alltid det beste, desverre :)
Enig med Silje. En i familien har blitt alvorlig syk, det finnes ingen håp, leger kan ikke gjøre noe mer. Fortalte ei med “smil og vær glad” attitude dette og hun sa: “Bare tenk positivt. Det kommer til å gå bra, ikke sant?” “Eh, ja.” sa jeg og tenkte: best å ikke si noe mer til denne happy-go-lucky blondina. Følte det som om hun forbød meg å være trist, å sørge. Som om det var en slags overtredelse.
Noen ganger er man nødt til å innse at slutten nærmer seg og da hjelper det ikke med: “Tenk positivt!” Noen ganger er det ikke min og mine tankers skyld – noen ganger er det livet som bestemmer og man kan ikke gjøre noe med det. Jeg vil heller innse virkeligheten enn lyve for meg selv for å unngå å bli nedfor. Sorg og tristhet er godt for sjelen. Det renser en. Det styrker en. Hvis man ikke vet hva man skal si for å trøste, er det bedre å holde kjeft enn å skylde på den som sørger sine tanker og væremåter.
Hei Silje
Takk for kommentar. Glad du makter å se det slik, mange vil nok heller kalle dette ren egoisme. Å sette andre før oss selv er hva vi fleste oppdras til. Hvilket vi ofte også gjør. Vel, det er i hvert fall den offisielle versjonen vi serverer verden. Men straks man setter seg ned og tenker litt, skjønner man jo at det burde vært motsatt, ettersom vi da ofte blir bedre i stand til å være der for andre. Flyselskapene derimot, har for lengst skjønt verdien av dette. Der gjelder jo nemlig det motsatte. Jamfør: Ta først på din egen maske, hjelp deretter andre. ;)
Vi har kommet inn i skilsmisse alderen. Det er bare til å akseptere. Vennepar etter vennepar går fra hverandre for tilsynelatende bagateller men hva vet vi egentlig om det som foregår hos de? Hvorfor blir vi igjen i vår egen ekteskap?
Det er spennende tema du har tatt for deg. Ser fram til flere innlegg!
Man kommer seg gjennom det meste i livet om man stålsetter seg. Det som ikke dreper deg, gjør deg gjerne sterkere, sier et gammelt jungelord;-)Så lenge man bare holder seg langt unna lettvinte selvhjelpsbøker/ tenk positivt-litteratur, overivrige coacher og regresjonsterapi.
Jeg tenker faktisk skrive en selv. En selvhjelpsbok. Men den skal ikke være lettvint. Tungvint skal den være. Med andre ord: en ærlig en.
Eg har tenkt litt på dette med twittring,at det nok fyller eit behov for mange til å få ut steam og få raske tilbakemeldingar,og at det er fint,men..eg tenkjer også at mange ordtalent går tapt.
Tek du hintet?
:)
Marieklem i dagen
Kan du forklare litt kvifor dette kinderegget ? kva var tanken bak? Kjenner at eg er skuffa,utan grunn sjølvsagt for alle på verdensveven kan vere den ein vil og framstå som ein vil,men hallo…eit eksperiment?,eller?
Hei MT
Skjønner skuffelsen. Var forberedt på den. Skjønner spørsmålet også, men kommer ikke til å besvare det. Annet gjennom fortsettelsen. Her, hos framtidige, og etter hvert andre medier. Lik jeg ikke liker å vite hva som skal bli meg fortalt, før det fortelles, vil jeg også fortelle.
Mvh nedoverbakke
Nedoverbakke,pluss,pluss,takk for svaret her.
Vi går gjennom livet,som ein,men med mange sider.
I dei ulike samanhengane vi opptrer vert vi møtt med den sida vi viser og formidlar.Nære personar får heile pakka.
Ei sak har også fleire sider,som vert møtt ulikt alt etter kven mottakar er ,og av kven som formidlar og kva som vert formidla.
Ein del av meg legg eg att i ord her i den virituelle verda.På nett er eg meg,sjølv om eg har eit anna navn enn MT/Marie og at eg held meg i skinnet nokre gongar når eg les :)
Kinderegg finnast i mange fasongar.
Nedoverbakke,tvi,tvi til deg og dei andre.Fylgjer med vidare,så godt eg kan.
Marieklem