Da ærlighet trumfet kjærlighet og sønn trumfet datter

Hvordan går det med bloggen? Startet? Iveren i terapeutens ansikt bydde meg imot, jeg bare måtte lyve. Jeg sa nei, og at den neppe kom til å bli noe av heller. Særlig om han skal få lese hva jeg tenker og skriver, holder i massevis om han hører hva jeg sier. Han tror tydeligvis det skyldes startvansker, og ikke minst, at jeg er blind for hans heller stakkarslige forsøk på manipulasjon, gav skrivetips:

Enn om du starter med å skrive om de gode episodene i ekteskapet?

Hallo? Innbilder han seg virkelig at alt som ikke fungerer, kan druknes i fliker av tilmålte lykkestunder? Unnskyld meg, jeg kommer vitterlig mer enn tørrskodd over, om jeg prøver krysse lykkelandskapet i dette samlivet.

Men i går gjorde jeg det likevel, søkte gode episoder, og det første og største jeg kom på, var MIN SØNN. Hans fødsel var stor. Langt, langt større enn min datters, som tross alt er den førstefødte. Å føle sånt er ille nok i seg selv, freste straks min sønns nybakte mor, men og absolutt måtte si det høyt, hakket verre.

Jeg husker ennå øyeblikket. Husker at hun straks rakte fram armene og signaliserte at nå skulle hun ha ham tilbake, sønnen sin. At den blekgrønne sykehusskjorten gjorde ansiktet hennes gustent. At det klare høstlyset snek seg inn vinduet og avslørte rynker jeg tidligere ikke hadde sett. Hvem var hun, denne kvinnen?

Og hva med pakten? Hadde vi kanskje ikke lovet og aldri skulle skjule tanker og følelser for hverandre? Det var jo det første vi hadde entes om. Det var da hun sa det, sa at den pakten hadde hun aldri hatt noen ting med. At den var laget av meg alene, og signert av meg alene, aldri av henne.

-  Gi ham til meg! Hallo!?

Jeg stirret på henne, skjønte bare sånn delvis at jeg måtte ha stått der en god stund, stille, tenkende. Stemmen hennes var sint. Få ham! Jeg ante faktisk ikke hva hun snakket om. Få hva?

-  Min sønn for faen, gi meg ham!

Det var muligens da deler av meg skjønte at heretter kom det til å bli meg og ham. Meg og ham mot… vel, dem. Eller så var det kanskje under hennes høylytte roping fra sengen, idet jeg gikk ut døren med min sønn i armene, for å vise han verden fra de store høye vinduene nede i resepsjonen.

Det er noe eget med høst, luften ikke bare kjennes klarere i lungene, den er klarere. Luktene flere og mer markante. Også dette lyset, lyset som gjør fargene klarere, tankene klarere, skyggene, følelsene. Alt dette sa jeg til ham, min sønn, der vi stod foran de høye vinduene og kikket ut i verden, på klarheten, sammen.

Innrømmer det gjerne, at tanken var der, men at den ble stoppet av det kalde trekket fra døren. Tanken på at alt jeg trengte å gjøre, var å spasere ut døren, gå nedover bakken mot parkeringsplassen, sette meg i bilen og kjøre oss ut i verden. Langt ut i verden.

Meg og min sønn.