Nigger hvafornoe?

Vi var ferdige begge to. Begge var vi våte. Dryppende. Jeg stod i dusjen. Lillegutt, midt ute på golvet.

Han gråt ikke over det slik han pleide. Så ikke sint ut heller. Det var han sist. Stod bare som fortapt mens de siste dråpene forlot den lille kroppen.

Har våknet av det og løpt. Som en Hans uten Grete hadde han løpt gjennom skoger og ganger, forbi trestubber og sko og etterlatt dråper som viste veien han kom.

Jeg skrudde på dusjen igjen. 

- Kom.

Vi gjorde som alltid. Prøvde stjele strålen for oss selv. Å være høyeste er ingen garanti. Små hender kiler, knuffer og klyper selv den største i kne.

Etterpå. Inntullet i et håndkle stilnet latteren hans.

- Jeg døde. Det var derfor.
- Døde?

Alt inkludert II (forts.)

- Ja, hvorfor er du egentlig det?
- Hva da?
- Redd.

- Jeg sa ikke at jeg var redd, sa bare at hun spurte hvorfor.

- Så spørsmålet var tatt helt ut av løse luften?

Jeg svarer ikke. Ser bare ut i den. Luften hans. Visst faen er jeg redd. Livredd. Har en hel masse å være redd for.

- Spør meg om noe.
- Hva da?
- Samme det. Spør om jeg vil ha te. Spør to ganger. 
- Eh … vil du ha en kopp te?

 Svarer ikke, lar bare blikket vandrer rundt i ansiktet hans på måfå. Ser på ham, men ser han likevel ikke. Avbryter straks han vil gjenta spørsmålet.

- Hysj …! Jeg arbeider.

Jeg gjør en svak håndbevegelse. Signalisere stillhet. Han gir meg den. Beholder den ganske så lenge før jeg avbryter.

- Sånn kan hun gjøre. Helt plutselig. Selv når vi ligger side ved side i sengen, og klokken vet at det kun er en halv time til hun må dra.

- Hva jobber hun med?

Alt inkludert

Brudgommen har smak. Bruden, penger. Hotellet er derfor både smakfullt og tomt for andre enn bryllupsgjester.

 - Alt inkludert!

Toastmaster og forlover opplyser om fri bar, fordi han har fått beskjed. Jeg er ham.

 - Hey! Er du inkludert?

Gjestene ler.

Kommentaren var uunngåelig. Billig, men like fullt, isen er brutt. De som sitter ulent til, vrir hodene rundt seg selv og andre, for å finne kvinnen bak replikken. Hun gjør det enkelt for folk. Reiser seg.

Hun er vakker. I ferd med å bikke 40 men ser langt yngre ut. Virker dessuten mer barmfager enn hun er i virkeligheten. Baken mer spretten enn i hverdagen. Håret lengre, fyldigere. Stemmen mer sexy og ertende enn på mange år. Hun synes høyere fordi hun er slankere. Hvordan jeg vet? Hun er min kone. Var.

Bruden forsøker redde meg. Eller motsatt. Jeg vet ikke helt sikkert.

 - Nei, har du først kastet en tyggis på bakken, plukker du den ikke opp igjen. Du tar en ny!

Et stykke på vei

 - Reiser dere sammen?

Den røde kåpen foran i køen smiler mot mannen i skranken.

 - Ja, et stykke på vei.

Skrankemannen, smiler tilbake, rekker hånden spørrende mot meg. Alt jeg gir ham i retur er et smil. Et øyeblikks irritasjon glir over servicefjeset før han igjen smiler kursaktig.

 - Sånn at jeg kan booke dere sammen.

Jeg rekker ham billetten. Hvorfor ikke? Han synes å ha godt av å leke. Lekes med.

 - Hvor vil dere sitte?

Hun lener seg med ryggen mot skranken. Tar meg i øyesyn.

 - Jeg vil helst sitte bak ham.

Han både angret og ikke angret.
Ikke på at han hadde kommet.
Ikke på å ha latt seg binde.
Men å la seg blinde.

Ikke først.

Først likte han mørket.
Og ikke kunne vite hvor hun var.
Hva av henne som traff ham hvor. Når.
Men det var før varmen hennes forlot senga.
Før han hørte hennes gå over rommet. Mot døren.
Før døra gikk opp og ble lukket.
Før rommet ble liggende i stillhet.
Og desidert før døren gikk opp igjen.
For skrittene hennes var annerledes.
Tyngre liksom …

Den framtidige

 - Du er visst ikke særlig snill du.

 - Har noen lovet deg det? 

 - Nei.

Stillhet

 - Har jeg?

 - Nei. Men jeg trodde det.

 - Fikk jeg deg til å tro det?

 - Nei.

 - Så hvorfor trodde du det da?

 - Jeg håpet kanskje bare.

 - Hva håpet du?

The Waiting Game

Jo, få kan si at han ikke er kjekk å se til. Få kan si han ikke er kjekk å høre på, heller. Og kjekt har det alltid vært, at han aldri har synes å bry seg om det heller, eller dem. De som har synes ham kjekk. Ikke hva hun vet, i hvert fall. Men om sant skal sies så synes hun ham ikke kjekk lengre, verken i øyet eller øret. Kan ikke engang huske sist. Men hva så? Han er hennes, likevel. Ikke at hun lengre vil ha ham, men hun vil mindre at andre skal. Gjerne ønske, men ikke få ham. Ikke før … hun vet ikke når, og hvorfor ikke, men ett er sikkert, ikke ennå.

Skilsmissefest

Hun ler av ham, der han rødvinsustødig tripper brudegang over stuegolvet iført hennes gamle brudeslør. Plutselig hopper hun henrykt opp av sofaen.

- Jeg vet! Vi leier reversprest!

- Leier hvaforno?

- Prest som annullerer giftemålet.

- Finnes det?

- Finnes skilsmissefester?

Spørsmålet er ikke ment besvart, og ikke svarer hun heller der de faller leende omkull i sofaen. Greit nok er alkoholen medhjelper, men likevel, en slik latter har de ikke delt på årevis. Det kjennes godt. Nærheten har manglet på mange hold. Ikke bare fysisk.

Deres første ide, å trekke i full bryllupshabitt forkastes, de nøyer seg med brudeslør og dressjakke. Det viktigste i ritualet er likevel ringene. De skal høytidelig tas av i vitners påsyn etter at begge har lovet å ære hverandre til evig tid etter at ekteskapet er over.

Tanken rører dem. De tror på den. På at lovnaden vil holdes. Hun stryker han åndsfraværende over hånden, lar den bli liggende. Tommelen leker av gammel vane over den glatte ringen hans. Hun vil til å si noe, men tier. Han ser det.

 - Hva da, vennen?

 - Tenkte vi kanskje … nei, det blir for dumt.

 - Ikke vær sånn. Si det.

Gressenkemann – enkemann – mann

- Hvor ung?
- He he … deler du?
- Hva jobber hun med?

- Hvem da?

Det går noen sekunder før han forstår. Og straks han forstår, angrer han. Skulle blitt hjemme. Er ikke en av dem. Ingen glad gressenkemann på byen. Men de er, det fleipende trehodede kompistrollet rett over bordet. Tre lykkelige unggutter, viss foreldre er på hytteweekend mens de aller nådigst har fått være igjen hjemme, alene. De er mer barn enn egne barn. Uteblivelsen av svar tolkes likt i alle trollets hoder, synkront.

- Nei, fy faen – så jævlig! Hvem er han? Noen vi kjenner?
- Har hun holdt på lenge, eller?
- Sabla dritt! Men vær glad til, når kjerringa horer får mannen beholde huset.

10 år på stålseng

 

Hva jeg lenge ikke fikk. Som hun ikke ville gi. Vil jeg ikke lengre ha. Ikke i går, ikke i morgen, ikke i dag, på dagen, 10 år. Stålåret.

Svigermors skål. Når året er stål, er bruden gull. Feiring 10 dager til ende! Krystall kolliderer. Kyss bruden! Kald hud treffer byttingen.

10 års ringen rakk henne til knoken, tross giftering med som mål. Tom finger er ulykke, ta på den gamle! Sist jeg så den, starter jeg. Tier.

-  Slapp av. Ingen stjeler vel for faen en brukt giftering!

Slaget kommer ikke overraskende. Han bare orker ikke parere. Rekker endog å tenke at hun vil ha godt av det, godt av å angre. Dessuten, hvor vondt kan det egentlig gjøre?

Vondere enn han trodde. Ikke ser hun ut til å angre heller. De stirrer på hverandre. Nei, hun stirrer, han bare ser. Og det er nettopp hva hun stirrer på. Likegyldigheten hans. Finner den så stygg at hun smiler. Så, slik er det altså det ser ut, rekker han å tenke før hun snakker, når folk smiler infernalsk.

-  Tror du jeg er helt idiot eller?!

-  Som sagt, jeg henter den straks de åpner.

-  Nei, det gjør jeg selv! Skal nemlig bytte denne satans ringen! Fant du virkelig ikke noe styggere?

Den gamle verden

Utbytte fra mammutsalget er så vidt oppe av posene, før kona tar til å sortere og kommentere.

- “Familien Bin Laden – En arabisk slektskrønike i amerikanernes tidsalder”?! Hvor morbid er du egentlig? Du må jo snart ha lest alt av bøker om 11. september.

- Nå handler vel denne mest om tiden før 11. september, om hvordan Osamas far bygget…

Kona avbryter ham tvert.

- Osamas far… så du er liksom på fornavn med ham nå. Skjerp deg. Også 3 atlas?! Ærlig talt. Hvor mange er du oppi nå? Minst tretti. Du burde vel heller starte med å kaste noen av de gamle.

- Niks.

- Hvorfor ikke? Over halvparten stemmer jo ikke lengre med terrenget. Det vedder jeg på.

- Mye vedder du?